Først vil vi klargjøre at når vi her bruker begrepet antisemittisme, mener vi jødehat. Det er den betydningen ordet har hatt i Europa. At også araberne snakker et semittisk språk, er i den forbindelsen en avsporing. Hat mot araberne er riktignok også et viktig tema, men det er altså ikke det vi tar for oss her.
Det er en interessant debatt: Hvor går grensen mellom legitim kritikk (enten den er berettiget eller ikke) og antisemittisme?
Nathan Sharansky
Vi har ikke noen vitenskapelig utredning om spørsmålet. Men vi har funnet noen tanker av Nathan Sharansky i Jerusalem Post for 23. februar 2004. Under navnet Anatoly Sharansky ble han kjent som den kanskje mest profilerte av de jødene i det daværende Sovjetunionen som hevdet sin rett til å flytte ut av landet, ikke minst til Israel. Han satt seks år i fangenskap for det. Da han ble frigitt og fikk lov til å reise ut i 1986, var det en sak som ble meldt i hele verden. Nå er han minister i regjeringen Sharon. Hans synspunkter får man vurdere i lys av det. Det følgende er altså en fri gjengivelse av Sharanskys synspunkter. Egne kommentarer står i hakeparentes.
Den klassiske antisemittismen er rettet mot jødisk religion og mot det jødiske folket. De fleste i den frie verden kan gjenkjenne den. Den nye antisemittismen er vanskeligere å få øye på. Den retter seg tilsynelatende ikke mot jødene som folk, men mot jødenes stat, og forsøker å framstå som legitim kritikk av Israel. Når israelerne og deres venner da protesterer, blir svaret at vi forsøker å kvele legitim kritikk av Israel. Og det er et godt poeng: Det finnes helt klart legitim kritikk av Israel, akkurat som det finnes legitim kritikk av USA, Frankrike, Russland og alle andre land, grupper og personer.
De tre d-er
Sharansky bruker tre ord for å skille mellom legitim kritikk på den ene siden og antisemittisme på den andre. Alle begynner på d, så han kaller det for 3-D-testen.
Det første er demonisering. Gjennom århundrer ble jødene gjort til legemliggjøringen av alt som er ondt. Jødene hadde drept Jesus, drept Gud, for eksempel. Alle jøder til alle tider. [Det er århundrers lidelser og død på grunnlag av slike beskyldninger som gjør at mange jøder nå reagerer så sterkt på Mel Gibsons film om Jesu siste timer.]
Å sammenlikne israelere med nazister og palestinske flyktningeleirer med Auschwitz – slik det stadig skjer i det «opplyste» Europa – kan bare kalles antisemittisme. [Det har vært tusenvis av overgrep og massakrer gjennom historien, og få folkegrupper har et rent rulleblad. Israel kan av og til sammenliknes med noe av det. Men Holocaust er noe helt annet, både av størrelse og art, og bør holdes helt utenfor. Debatten vil tjene på at seriøse Palestina-venner tar til motmæle mot dem som bruker slike sammenlikninger.]
Den neste d-en er dobbel standard. Dersom jøder gjør de samme feil og forbrytelser som andre, rapporterer man jødene langt sterkere og kritiserer dem langt sterkere. Og/eller man stiller større krav til jødenes stat enn til andre demokratiske land. [Etter vår oppfatning finnes det mange eksempler på dette. Ett av dem er at det på den ene siden nesten ikke legges vekt på at jøder har måttet flykte et stort antall ganger gjennom historien, mens på den andre siden flukten i 1948 av palestinere fra Israel gjøres til noe langt verre enn andre flyktningeproblemer. Det kommer også til syne i det daglige nyhetsbildet. Vi viser til artikkelen Den store forfalskningen.]
Den siste d-en er delegitimisering. I fortiden benektet antisemittene legitimiteten til den jødiske religionen, det jødiske folket eller begge. Nå benekter man legitimiteten til den jødiske staten, og framstiller den for eksempel som den levning av kolonialisme. [Vi snakker om nå Israel innenfor grensene fra før 1967.]
«Mens kritikk av Israels politikk ikke trenger å være antisemittisk, er det alltid antisemittisk å benekte Israels rett til å eksistere,» skriver Sharansky. «Hvis andre folk har en rett til å bo trygt i sitt eget hjemland, har også det jødiske folket rett til å bo trygt i sitt hjemland.»