Bønnen om at Allah skal hevne jødene gjentas flere ganger av ulike personer gjennom filmen.
Kun i ett eneste tilfelle kommer det et hint om at jødene ikke er den eneste syndebukken for situasjonen på Gaza-stripen.
– Må Allah straffe Israel, Egypt og alle andre land som støttet Israel [under Gaza-krigen], sier en person. Ellers rettes hatet kun mot jødene. «De er umenneskelige,» roper en fortvilt mann på et tidspunkt. Det er jødene som er umenneskelige. Den rasistiske, islamistiske organisasjonen Hamas, som har holdt Gaza-stripen i et jerngrep siden 2007 – som både USA og EU har på sine terrorlister – blir ikke nevnt med et ord.
Slik blir det de blodige hendene til Hamas, og deres nazi-inspirerte ideologi, renvasket av Gazas tårer. Jødehatet i filmen blir noe tildekket av en konsekvent feil i oversettelsen fra arabisk tale til engelsk teksting. Palestinerne sier «Yehud» – jøde – men dette blir alltid oversatt med israelere eller Israel. Hamas-tilhengernes forbannelser retter seg ikke kun mot «zionistene», men mot jødene som folk og religiøs gruppe.
Hjerteskjærende
Bildene i Gazas tårer er hjerteskjærende. Det er lett å gråte sammen med mødrene som har mistet sine barn, gutten som har mistet sin far, jenta som har varige og alvorlige brannskader og mange andre. Filmen skriker om hvor viktig det er å finne en løsning på konflikten, slik at vi slipper å se flere slike redselsfulle bilder fra området i framtiden, verken på palestinsk eller israelsk side.
Filmen fokuserer særskilt på historiene til tre barn, hvordan familiene deres opplevde krigen og hvilke tanker de gjør seg i ettertid. Det er nyttig at slike personlige historier blir fortalt, og det er nyttig at konsekvensene av krig blir synliggjort.
Lite nytt
Samtidig er det lite nytt i filmen. De fleste bildene har vi sett før, eller i liknende varianter. Norske medier har viet enorm oppmerksomhet til Gaza-krigen både mens den pågikk og i ettertid. Det enorme mediefokuset på kriger hvor Israel er innblandet, får folk til å sitte igjen med inntrykk av at Israels krigføring går mer ut over sivile enn andre lands krigføring. Det motsatte er tilfelle.
Israel var på ingen måte ute etter å maksimere antall drepte sivile palestinere under Gaza-operasjonen. Hvis det var tilfelle,hvorfor ble ikke flere enn 1400 mennesker drept av tusenvis raketter og bomber?
Israel var på ingen måte ute etter å drepe barn under Gaza-stripen. Halvparten av befolkningen på Gaza-stripen er 17 år eller yngre. Selv statistikken fra Hamas (hevder drøyt 400 av 1400 drepte var barn) viser at barn var kraftig underrepresentert blant de drepte. Israelerne hevder at både de totale tapstallene og tapstallene for barn var betydelig lavere.
Statlig støtte
Gazas tårer bidrar til å styrke den medieskapte myten om Israel som verdens mest brutale krigsmakt. Hvordan ville nordmenn reagert om en fremmed stat finansierte en film som presenterte norske soldater i Afghanistan eller Balkan som barnemordere, uten at et eneste poeng fra norsk side kom fram? Tenk etter hvordan det kunne oppleves. Da forstår du hvordan det kan oppleves for israelere at Gazas tårer har mottatt 2,8 millioner kroner som «dokumentarfilm» i støtte fra Norsk filminstitutt. Filmen har også mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord.
Ikke dokumentar
Gazas tårer er ingen dokumentarfilm. Det er ingen fortellerstemme som setter bildene inn i sin rette sammenheng. Ingen av episodene fra krigen blir nøyaktig tidsfestet. Dermed blir påstander, blant annet om skyting av småbarn på kloss hold, stående uten noen mulighet til å etterprøve saken. Det finnes knapt journalistiske oppfølgningsspørsmål. Noen ganger kan det virke som om intervjuobjektene er instruert hva de skal si. Det er et rent partsinnlegg fra palestinske filmfotografer, utgitt med navnet til en kjent norsk regissør som kamuflasje. Slike filmer, med statlig finansiering, og full oppbakking av kultureliten, ville ellers blitt kalt propagandafilm.
Gazas tårer inneholder flere konstruerte scener. Universitetslektor Hans Erik Voktor, som underviser i mediefag på Universitetet i Stavanger, påviste to eksempler da filmen ble vist under et kulturarrangement i Stavanger tirsdag 21. september.
– Jeg har oppdaget at det i filmen er klippet inn scener som er direkte manipulerende og ikke ekte dokumentariske, sa Voktor til Rogalands Avis.
Produsentene måtte innrømme kryssklipping. Også flere andre steder er bilder og lyd av israelske krigsmaskiner klippet inn på en veldig lite overbevisende måte.
Uvanlig likskue
Gazas tårer inneholder mange kraftige eksplosjoner og bilder av israelske rakettangrep. Den inneholder også mange scener med redningsarbeid på palestinsk side. Alle disse bildene preges av ekstremt kaos, store ansamlinger av mennesker og sammenhengende skriking.
I to tilfeller blir lik av barn løftet opp, nærmest som trofeer, for store menneskemengder. Folkemengden skriker «Allahu Akbar» (Allah er stor) og bønner om straff over Israel. Det kan virke uforståelig når Allah prises for barnedød, men dette er en del av det politiske og teologiske budskapet til Hamas.
– For det palestinske folk er døden blitt en industri, sa Fathi Hamad, nåværende innenriksminister i Hamas-regjeringen, 29. februar 2008.
«Ikke mot Israel»
– Etter vårt syn er det ingenting i filmen som behøver tilsi at vi har tatt side for andre enn de uskyldige, har regissør Vibeke Løkkeberg og produsent Terje Kristiansen skrevet i Rogalands Avis.
– Dette er ingen film mot Israel. Det er en film mot krig, skriver de også.
Påstandene faller på sin egen urimelighet. Det er lite i filmen som kritiserer krig på generelt grunnlag, og filmens hovedbudskap er med i sluttreplikken.
– Jeg ønsker å bli advokat så jeg kan stille de som dreper barn og stjeler landet vårt for retten, sier den ene av jentene som følges gjennom hele filmen. For det er jødene som skal straffes – helt til slutt.
