Bjørn Westlies nye bok utgitt av Aschehoug er skremmende lesning. Den forteller historien til norske journalister som dro i fronttjeneste for nazistene, både for å skrive og for å kjempe som soldater. Osvald Olsen, Egil Hartmann og Ulf Breien er krigskorrespondentene som Westlie følger tettest, men totalt vervet 40-50 nordmenn seg til tjeneste som krigskorrespondenter for Adolf Hitler på Østfronten under andre verdenskrig.
Nazistene brukte ord og bilder i en strategisk kamp. Dette hadde særlig god effekt da de utnyttet fordommer som allerede var etablert i det tyske folk. «Propagandisten er en mann som kanaliserer strømninger som allerede eksisterer. Men i et land der det ikke er vann, har han få muligheter,» skrev forfatteren Aldous Huxley i 1936.
Adolf Hitler og Joseph Goebbels hadde gode muligheter, også i Norge. Her var det, og er det, mye vann. I Tyskland begynte det en sentralstyrt radikal språkendring allerede fra nazistenes maktovertakelse i 1933. «I den grad tyske aviser skulle skrive om jøder, skulle det være uten snev av forståelse for dem – eller noe som kunne oppfattes som positivt. Tidligere liberale aviser ble tvunget til å skrive om jøder på en annen måte. Språklige direktiver som klart skilte mellom tyskere og jødiske tyskere, ble innført for å skille ut jøder som en egen gruppe uten tilhørighet til det tyske,» skriver Westlie.
Nytt samband for journalister
Nasjonal Samling (NS) skulle etter hvert følge opp i Norge. I desember 1941 ble det foreslått å erstatte Norsk Presseforbund med nyskapningen Pressesambandet. Der skulle alle som ikke hadde «arisk avstamning» bli nektet medlemskap. Også de som var gift med ikke-ariere skulle bli utestengt.
NS jaktet systematisk på aviser og blader som skrev noe som kunne oppfattes som jødevennlig, skriver Westlie. Også menighetsblad ble rapportert. Fra Gjøvik kom det rapport da menighetsbladet hadde gjengitt et dikt hvor det blant annet het «For vår frelser han har ennå Israel kjær». Den unge dikteren var Peder I. Ramsrud, som senere ble valgt inn til Stortinget for Fremskrittspartiet.
Også de norske krigskorrespondentene formidlet jødehat hjem til sine lesere. Walter Fyrst skrev i Aftenposten 5. desember 1941:
«Disse brunbrente, germanske soldater kjemper ikke først og fremst mot de asiatene som ligger her bak pansergraven og som kan være farlige nok. De kjemper for den germanske rase og dens livsrum mot jødene i Sovjet-Russlands steppe og i London og New York.»
Jødene var fiender, samme hvor de befant seg.
Aftenpostens krigsgevinst
Westlie skriver også hva som skjedde etter krigen. Flere krigsreportere ble dømt for sin fronttjeneste og propaganda, men mediehus slapp billigere fra det.
For Aftenposten ble krigen en gullgruve, med kraftig opplagsøkning og venteliste på flere måneder for nye som ville ha abonnement. Krigens gang og inndratte radioapparat ga større etterspørsel etter nyheter på papir. Aftenposten publiserte artikler fra krigsreportere som ble dømt, men ble aldri satt under tiltale for sin propagandavirksomhet. Westlie skriver:
«Aftenposten gikk med anslagsvis 3,5 millioner kroner i overskudd i krigsårene. Det tilsvarer 660 millioner i dagens kroneverdi. Til tross for dette ble kun 100.000 kroner inndratt; det tilsvarer 1,9 millioner 2011-kroner.»
Hitlers norske budbringere er en lettlest og interessant bok som minner oss om at journalistisk ensretting ikke er noe nytt fenomen. Det forteller historien om journalister som vendte kappen etter den politiske vinden. Av og til spør jeg meg selv om ikke mye av nazistenes anti-jødiske propaganda sitter igjen i deler av den norske folkesjela. Hatet lever i hvert fall fortsatt mot alle som har Israel kjær.
Bestill boken fra torget.miff.no
