For de aller fleste i Storbritannia handlet valget 12. september om Brexit. Det var hovedtemaet gjennom hele valgkampen. Det var en Brexit-dominert, Brexit-fokusert og Brexit-sentrert valgkamp. Men for jøder i Storbritannia og andre steder var det en annen sak som fikk større betydning i valget: Det handlet om hvorvidt antisemittisme skulle bli normalisert og at en antisemitt kunne bli britisk statsminister, skriver Herb Keinon i avisen Jerusalem Post.
«At en som ble støttet av Hamas og Hizbollah – en mann som har tillatt antisemittismen å gro i Labour (det britiske Arbeiderpartiet) – ser ut til å ha lidd et dundrende tap, er en grunn til feiring blant jødene, ikke bare i Storbritannia, selv om de var imot Brexit som Johnson støtter», skriver han.
Den britiske sjefsrabbineren Ephraim Mirvis var en av mange som før valget gikk ut og advarte mot Labour-leder Jeremy Corbyn. Han sa at britiske jøder var grepet av frykt for at Corbyn skulle vinne valget. Nesten halvparten av britiske jøder ville vurdert å flytte fra landet hvis Corbyn ble statsminister.
Nå kan de puste lettet ut. Valgresultatet viser en klar seier til sittende statsminister Boris Johnsen og De konservative. Det betyr at det fortsatt er en framtid for jødene i Storbritannia. Men det er også gode nyheter for Israel. Storbritannia er Israels største handelspartner i Europa, en stor samarbeidspartner på etterretning og en viktig støttespiller internasjonalt.
«Alt dette ville stått i fare hvis Corbyn hadde vunnet. Corbyn lovet å avslutte våpensalget til Israel og han ville anerkjenne en palestinsk stat. Han ville vært en fremtredende forkjemper for at palestinerne skulle få best mulig posisjon på den internasjonale arenaen. Det ville vært et stort diplomatisk tap for Israel hvis han hadde kommet til makten. At han ikke gjorde det er noe som åpenbart blir tatt godt imot i Jerusalem», skriver Keinon i analysen.
I 2002 begynte de tyrkisk-israelske forholdene å forverres da Recep Tayyip Erdogan vant valget. I Israel var det en frykt for at noe av det samme ville skje med forholdet til Storbritannia hvis Corbyn ble statsminister.
«Men som valgresultat viser: Denne frykten – i tillegg til frykten for britiske jøders framtid – slo heldigvis ikke til», skriver Keinon avslutningsvis.
