Jødehat har eksistert i tusenvis av år, fra gresk og romersk tid, frem til i dag. Det er lite grunn til å tro at verdens mest evigvarende hat raskt skal bli borte.
Så hva kan gjøres for å utrydde eller redusere antisemittisme? Hva kan en jøde gjøre for å unngå antisemittisme? I boken Why The Jews? The Reason for Antisemitism (utgitt i 1983) skisserte Dennis Prager og Joseph Telushkin fem reaksjoner som jøder kan velge. Vi gjengir fritt og forkortet fra deres kommentarer til alternativene.
1. Assimilering
En jøde som ønsker å slippe unna jødehat kan ofte gjøre det ved å slutte å være jøde. En slik avgjørelse er tragisk for det jødiske folk, men for et individ som ikke er opptatt av jødisk overlevelse er det verken ulogisk eller upraktisk. Gjennom historiens løp har millioner av jøder blitt assimilert. Nazistene har vært alene om å avvise jøder som tok den ikke-jødiske majoritetens nasjonale og religiøse identitet.
Det er likevel to faktorer som gjør assimilering umulig som en løsning på antisemittisme.
A) Det kan bare være en løsning for enkeltindivider. Dersom alle jøder i et land skulle ønske å bli assimiliert samtidig, er det tvilsomt om de vil bli fullt ut akseptert. Det vil i beste fall sannsynligvis ta flere generasjoner.
B) En løsning på antisemittisme må per definisjon innebære at det jødiske folket overlever. En løsning på en sykdom på per definisjon inkludere at pasienten overlever. Vi ser etter løsninger på antisemittisme som tillater at jøder lever som jøder.
2. Flytte fra antisemittismen i et ikke-jødisk samfunn til den jødiske staten Israel
Fra 1948 har jøder hatt muligheten til å flykte fra en vanskelig minoritetstilværelse til sin egen stat – Israel. Sionismen gir jøder mulighet til å bo i et land hvor de ikke blir forfulgt av sine medborgere for å være jøder. Dersom alle jøder i et land velger å flytte/ flykte til Israel (slik som har vært tilfelle fra flere arabiske land), er det ingen igjen som lider under antisemittisme. Land som fortsetter å være fiendtlige mot jøder etter at deres jødiske befolkning er borte, har valgt å fokusere sitt fiendskap mot Israel. Den jødiske staten er mye bedre rustet til å stå imot antisemittisme enn spredte, små minoritetsgrupper omgitt av antisemittiske storsamfunn. Israel er også viktig for jøder i andre land, som har en stat i ryggen i forsvar for sine rettigheter (og som nødhavn).
Men sionismen kan ikke alene løse problemet med antisemittisme. Som med assimilering kan aliyah (jødisk innvandring til Israel) løse problemet med antisemittisme for enkeltjøder og noen jødiske samfunn, men ikke for det jødiske folk som en helhet. For det første er det ikke aktuelt for alle jøder å gjøre aliyah. For det andre, og enda viktigere, er det ingen grunn til å tro at jødehatet vil bli borte dersom alle jøder flytter til Israel.
Til tross for de gode håp til den politiske sionismens første ideologer, har ikke opprettelsen av staten Israel redusert antisemittismen – verken for verdens jøder eller israelske jøder. I tillegg til den tradisjonelle antisemittismen, må jøder nå forsvare seg mot alle Israels fiender som hater alle jøder som støtter en jødisk stat. Sionistenes mål om å få en slutt på jødehat med en jødisk stat er ikke nådd, snarere tvert imot. På 1800-tallet trodde sionister at jødene var hatet fordi de ikke hadde sitt eget land, i 2020 blir jødene hatet fordi de har et land. (For dem som forstår at jødehatet har mye dypere røtter, burde det ikke være noen overraskelse at den jødiske staten blir like mye hatet blant stater som jødene er blitt det mellom folkeslag.
«Theodor Herzl grunnla sionismen for å få en slutt på antisemittismen. Siden etableringen av Israel i 1948 har landet gitt jødene en selvrespekt de ikke har kjent på nesten to tusen år. Israel har gitt jødene et sted hvor de kan leve fullt integrerte jødiske liv. Israel har blitt en nødhavn for hundretusenvis av Holocaust-overlevere og andre undertrykte jøder fra ulike land, det har gitt jødene håp etter Auschwitz. Israel har, kort sagt, gjort nesten alt for det jødiske folket utenom den ene tingen som sionismens grunnleggere forventet at det skulle gjøre: få en slutt på jødehatet.»
3. Konvertere mange ikke-jøder til jødedommen
Å øke antallet jøder i et land med konverteringer jødedommen bidrar til å begrense antisemittisme på fire måter.
A) Et større antall jøder gjør at jødene er sterkere og det er mindre sannsynlig at de blir angrepet.
B) Det sikrer at mange ikke-jøder har jødiske slektninger.
C) Seriøse konverteringer sprer jødiske verdier.
D) Ved å gjøre det kjent at jøder tar imot konverterterte, kan jødene ødelegge antisemittiske vrangforestillinger om at jøder tror de er en overlegen rase eller at jøder er etniske sjåvinister.
Likevel har dette sjelden vært en praktisk mulig strategi i kampen mot antisemittisme. Jøder har sjelden levd i samfunn hvor de var frie til å konvertere ikke-jøder til jødedommen. Mange jøder har tenkt at «misjonering» kan provosere antisemittisme, og mange jøder har trodd at jødedommen ikke åpner for konverteringer.
I undertrykkende storsamfunn i kristne og arabiske land har det i lange perioder vært dødsdom for dem som konverterte til jødedom, samt for jødene som hjalp til i saken (noen ganger ble hele det jødiske samfunnet kollektivt straffet for én konvertering). Det var bare av denne grunn – av tvang – at jøder tidligere har frarådet konvertering. Jødedommen i seg selv ønsker at nye skal slutte seg til, og når jøder har vært frie til å gjøre det har de aktivt oppmuntret de som har vist interesse for konvertering.
4. Bekjempe antisemittismen over alt hvor den viser seg, med alle passende midler
Den mest vanlige jødiske reaksjonen på antisemittisme, er å bekjempe den. Det skjer ofte med å sette et kritisk, offentlig søkelys på jødehatets talspersoner. Men denne strategien kan som regel bare gjøre noe med symptomene på antisemittismen, ikke årsakene. Dersom noen blir fordømt for antisemittisme, er den fordømmelsen bare virkningsfull i et samfunn som har verdier som skaper forakt for antisemittisme. Den eneste løsningen på antisemittisme for jøder er derfor å påvirke verdiene til ikke-jøder. Alle andre forsøk på å få en slutt på antisemittisme er dømt til å mislykkes, de kjøper bare tid til det neste utbruddet.
5. Påvirke ikke-jøder til å leve etter moralske verdier i samsvar med jødedommen
Dersom jøder har som mål å gjøre slutt på antisemittisme, må jøder forsøke å påvirke de moralske verdiene til ikke-jøder slik at aspekter av jødedommen ikke lenger truer de ikke-jødiske verdiene. «Dersom Holocaust lærte oss noe, er det at jøder ikke har noe annet valg, dersom vi vil forhindret et nytt Holocaust, enn å påvirke våre naboers moralske verdier.» Den jødiske oppgaven er ikke å gjøre alle mennesker til jøder, men å minne dem om at det finnes en universell moralsk lov. Det er den utsøkte ironien i jødisk historie at denne oppgaven, som har vært den ultimate årsaken til antisemittisme, må bli fullført for å gjøre slutt på antisemittisme. Bare et moralsk sterkt samfunn vil ikke være fiendtlige mot jøder og Israel, skriver Prager og Telushkin.
Antisemittisme og ikke-jøder
Til slutt i sin bok har Prager og Telushkin et avsnitt om antisemittismens betydning for ikke-jøder.: Antisemittisme er et jødiske problem, men ikke-jøder gjør en selv-ødeleggende feil dersom de avfeier det bare som et jødisk problem. Hvordan folk behandler jøder er et moralsk barometer. «Se hvordan et land, en religion eller en politisk bevegelse behandler jødene, og du har et tidlig og dødelig nøyaktig bilde av denne gruppens intensjoner overfor andre.»
«Moralske ikke-jøder som ikke handler mot antisemitter vil uunngåelig lide på grunn av jødehaterne. Ingenting om jødehat er klarere enn det. Jødehatere begynner med jøder, men slutter aldri med jøder, fordi antisemittisme til syvende og sist er et hat mot høyere standarder. Antisemittene ønsker først å ødelegge det de oppfatter som formen av dette høyere kall til det gode, jødene. Men de hater ikke jødene alene. De hater alt og alle som representerer en høyere verdi, en moralsk utfordring. Enhver som ser antisemittisme som bare en annen form for hat fra en ellers moralsk akseptabel gruppe forstår ikke antisemittisme. Så lenge det finnes gode mennesker, vil jødene aldri bli de eneste målene for antisemitter.»
