Henri Borlant, den eneste overlevende blant 6000 jødiske barn som ble deportert fra Frankrike til Auschwitz i 1942, er død i en alder av 98 år.
Borlant har vært en fremtredende skikkelse innen Holocaust-opplæringen i Frankrike og har viet mange år av sitt liv til å fortelle sin personlige historie.
Han ble født i Paris den 5. juni 1927 og var det fjerde av ti barn i familien sin. Før utbruddet av Andre verdenskrig flyktet familien lenger sørvest i Frankrike.
Likevel ble Borlant i 1942, i en alder av 15 år, arrestert av nazistiske styrker sammen med sin far Aaron, broren Bernard og søsteren Denise.
De fire familiemedlemmene ble deportert til Auschwitz i overfylte kvegvogner.
Da de ankom dødsleiren ble familien skilt og Borlant så aldri sin far og søsken igjen. Ingen av de andre familiemedlemmene overlevde oppholdet i leiren.
Det første 15-åringen fikk beskjed om da han ankom Auschwitz var at dette var en utryddelsesleir og at eneste veien ut var «gjennom pipa på krematoriet».
Som andre fanger i Auschwitz fikk han tatovert et fangenummer på armen sin. For Borlant var tallet «51055». Det var en tatovering han lenge holdt skjult.
Etter å ha overlevd Auschwitz, som den eneste av de 6000 fransk-jødiske barna som ble deportert til dødsleiren i 1942, ble Borlant flyttet mellom flere andre konsentrasjonsleirer. Han klarte til slutt å flykte fra Buchenwald i Tyskland den 3. april 1945, kort tid før leien ble frigjort av amerikanske styrker.
Etter å ha blitt overlevd nazistenes konsentrasjonsleirer returnerte han til Frankrike, hvor han ble gjenforent med sin mor. Han ble senere lege og jobbet i yrket i mange år. Han giftet seg også med en tysk kvinne og fikk tre døtre.
Borlant var i flere tiår taus om hva han hadde opplevd under Holocaust, men på sine eldre dager begynte han å fortelle sin historie for at fremtidige generasjoner ikke skulle glemme grusomhetene som hadde skjedd.
De siste tiårene fortalte han sin historie til mange skoleklasser i Frankrike.
I 2012 publiserte han memoaren sin, «Takk for at du overlevde». Boken ble viktig i hans arbeid med å fortelle om hva han opplevde under Holocaust. Han har omtalt det som sin plikt å sørge for at «hele verden vet hva som skjedde».
Tatoveringen med fangenummeret fra Auschwitz, som han hadde holdt skjult i mange år, ble etter hvert en viktig del av hans fortelling. Han viste dem frem når han holdt foredrag og omtalte den som sin personlige «gullmedalje».
– Jeg motsto nazistenes plan om å gjøre oss om til røyk og aske. Det er noe jeg er stolt av. Nazistene brant oss opp for å prøve å få oss til å forsvinne, slik at ingen kunne fortelle hva som hadde skjedd. Men jeg står her nå og viser dere tatoveringen, pleide Borlant ofte å si når han møtte skoleelever.
– Med denne tatoveringen bekjemper jeg rasisme og antisemittisme.
