Odenheimer hadde lest i arabiske, europeiske og til og med amerikanske medier at den arabiske befolkningen i Irak var utstrakt fiendtlig mot amerikanerne. Slik rapportene er formet, virker det som om motstanden mot amerikanerne øker.
Det Odenheimer fant gjennom dusinvis av samtaler med shia-muslimer i sør, sunni-muslimer i Bagdad og kurdere i nord, var at bombeangrepene hadde ledet folk i motsatt retning: Det var stor samstemmighet om at amerikanerne må bli værende i Irak til situasjonen er stabilisert. Annerledes sagt: Irakere flest er ikke interessert i å bli styrt av mennene bak terrorbombene.
Restene av Saddam-tilhengere har slått seg sammen med folk som er kommet til Irak fra andre arabiske land. Få dager etter det store angrepet på Røde Kors-hovedkvarteret i slutten av oktober kom det opp en plakat i Bagdad og andre byer: Saddam kledd som brud, bin Laden som lykkelig brudgom, Yasser Arafat i en tank på vei til feiringen, og den tyske Schröder og franske Chirac, med strålende ansikter, som stolte foreldre.
Irakerne Odenheimer snakket med, beskyldte amerikanerne for ikke å ha passet godt nok på ved grensene for å hindre arabere Syria, Saudi-Arabia og Algerie i å komme inn i Irak. Noen mente til og med at amerikanerne ønsket terroristene i Irak for å lette terror-presset mot sine egne byer.
Etter Saddams fall hadde irakerne for første gang hatt adgang til TV-stasjoner fra andre arabiske land, Al Jazeera og Al Arabia. Folk var sinte for hva de hørte og så der. Stasjonene støttet Saddam under krigen, og nå forsøkte de å piske opp en motstandskamp mot amerikanerne. Også det økte kravet om at amerikanerne må bli stående til de irakiske styrkene er sterke nok til å holde orden på landet.
Sikkerhetssituasjonen for vanlige folk var forbedret i forhold til tiden like etter krigen. Det var mye mindre plyndring og røveri. Folk kunne se at infrastrukturen langsomt ble bygd opp igjen. Det er fremdeles store problemer. Blant annet blir mange av lærerne i den offentlige skolen borte, fordi lærerne tjener bedre på å undervise dem som kan betale skolepenger. Noe lignende gjelder leger på offentlige sykehus.
Men folk flest føler seg frie, og håper på en bedre framtid for seg selv og for Irak.
