Amotz Asa-El er redaktør av den internasjonale utgaven av Jerusalem Post. 13. november hadde han en artikkel om Saudi-Arabia. Der tar han det for gitt at prinseregimet er i ferd med å falle sammen. Det vil føre til mye kaos, først på oljemarkedet, så i hele økonomien over hele verden, frykter han.
Mange tror at fallet vil ha noe med landets politikk å gjøre. [Noen vil sikkert gi Israel skylden også.] Men Asa-El mener at det først og fremst har sammenheng med hvilket forhold lederne har til sitt eget folk.
For mange år siden var gjennomsnittsinntekten per person mer enn 20.000 dollar per person. Nå er den under halvparten, og minkende. Levealderen er 63 år. Antall leger i forhold til befolkningen er lavt selv etter standarden i Midtøsten. Barnedødeligheten er høy.
Selv da oljeprisene var høye og saudiene trodde de var veldig rike, ble det ikke innført skole for alle. Resultatet er at 40 % av befolkningen er analfabeter, og mange av de øvrige har heller ikke fått en utdanning som gjør dem skikket til å delta i økonomisk og politisk framgang.
Mange av de gode jobbene er forbeholdt prinsene, som det er tusener av. 70 % av jobbene i landet er reservert for fremmedarbeidere. Disse fremmedarbeiderne blir kastet ut senest når de har vært der i tre år. Blant de innfødte er ledigheten på anslagsvis 40 %. De er for dårlig utdannet til virkelig å få adgang til landets rikdommer. Og ellers er tredelen av oljeinntekten brukt på våpen. Mye av resten går til et luksusliv for prinsene.
Prinsestyret har gjort noen forsøk på reform i det siste. Asa-El kaller dem patetiske. En av reformene skal være å gi arbeidsmarkedet over til lokalbefolkningen, en annen å kringkaste møter i «det konsultative rådet», er et rent «sand-på-strøings-organ» av «kongelig utpekte politiske evnukker».
Skal det være håp om en god utvikling i landet, må massene først få utdanning og jobb. Saudi-Arabia burde også kunne ha innvandring fra andre sunni-muslimske områder, for eksempel det overbefolkede nabolandet Egypt.
Neste gang Washington skal skaffe seg en alliert, bør man ikke bare se på hva landets ledere gjør for Amerika, men også på hva de gjør for sine egne undersåtter, skriver Asa-El til slutt.
