I begynnelsen av juli i år fikk Egypt en ny regjering. Den gamle ble utpekt i juli 2002. Når dette ikke ble en av de store begivenhetene i nyhetsbildet, skyldes det nok blant annet at det var president Hosni Mubarak som hadde utpekt begge regjeringene.
Den gamle statsministeren heter Obeid, og er 72 år gammel. Han var statsminister i fire år. Bakgrunnen for at det ble ny regjeringen, er at Obeid ikke foretok noe særlig reformer, verken økonomisk, politisk eller sosialt. Det har for eksempel vært mangel på utenlandsk valuta og et økende underskudd i handel med utlandet. Obeid har heller ikke fått bort korrupsjonen. En ny regjering kan avlede misnøye. Det gjenstår å se om den vil gjøre det noe særlig bedre.
Teknokrater
Den nye statsministeren heter Ahmed Nazief. Han er 52 år gammel, og tidligere minister for informasjon og kommunikasjon. Han var lite kjent i Egypt. Han får æren for at Egypt har begynt å utvikle en IT-sektor.
Denne utnevnelsen følger et mønster hvor Mubarak utpeker teknokrater i stedet for folk med politisk bakgrunn. Mange mener at han gjør dette for å unngå at politiske miljøer skal kunne utfordre ham som president.
Den nye regjeringens arbeid vil skje på bakgrunn av en «fornyelsesplan» som president Hosni Mubarak har laget sammen med sønnen Gamal, som er 41 år gammel. Mer om sønnen siden.
Uavklart etterfølger
President Hosni Mubarak er 76 år gammel. I juni meldte Al-Jazeera at han var alvorlig syk og at han bare har kort tid igjen å leve. Det er ikke sikkert det er riktig. Men uansett er fremtiden ikke så veldig lang i den alderen. (Se artikkelen Mubarak med anfall. Han har også avlyst møter av grunner som tydelig hadde med helsen å gjøre.)
Ifølge grunnloven skulle det være utpekt en visepresident, en «nummer to». Det har Mubarak ikke gjort, han vil tydeligvis ikke ha noen mulig utfordrer. Mubarak er valgt ved valg som formelt sett er demokratiske, men hvor opposisjonskandidatene på ingen måte har de samme mulighetene som den sittende presidenten. Mubarak har styrt Egypt siden president Anwar Sadat ble myrdet i 1981. Hans nåværende periode (på 6 år) går ut i oktober 2005.
Det er derfor uklart hva som vil skje den dagen Mubarak er borte. Spekulasjonene om hvem som skal overta, går først og fremst i to retninger:
1) Omar Suleiman, 67 år, etterretningsminister. Han er general i hæren og tilhører en fornem familie. Mubarak var sjef for det egyptiske flyvåpenet, og Suleiman var offiser under ham, blant annet under krigene i 1967 og 1973. Mubarak bruker ham til «utsending», blant annet for å mekle mellom Arafat og israelerne. Og han regnes som en rådgiver Mubarak lytter til.
2) Gamal Mubarak, presidentens 41 år gamle sønn. Faren utpekte ham til leder for det herskende partiet i 2002. Han benekter at han ønsker å etterfølge faren. Men, som han sier: «Jeg kan jo ikke nekte noen å nominere meg.» Han er utdannet i Vesten, og regnes som liberal. Mange liberale som egentlig liker ham, får likevel problemer hvis han blir president. De ønsker ikke at Egypt skal være som Syria, et familiedynasti. – En av avisene som støtter Gamal, er meget anti-israelsk, selv etter egyptiske forhold. Det sier ikke lite.
Mubarak og hans forgjengere
Gamal Abdel Nasser, som styrte i Egypt 1954-1970, var profeten for pan-arabismen. Han skulle selv herske i et rike som omfattet hele den arabiske verden, og være en leder for den 3. verden. Det kom ikke lenger enn til en kortvarig samling med Syria i «Den forente arabiske republikk» (som både Arafat og andre sa at de ønsket å slutte seg til). Nasser ble svekket da han tapte seksdagerskrigen for Israel i 1967. (Se Seksdagerskrigen i 1967.) Han døde av hjertesvikt i 1970.
Han ble etterfulgt av sin visepresident, Anwar Sadat. Etter oktoberkrigen i 1973 (Jom Kippur-krigen), bestemte Sadat seg for å satse på fred med Israel og vennskap med Vesten. Det betydde brudd med Sovjetunionen. Og det ville kostet Egypt lederstillingen i den arabiske verden. Men det la han ikke så stor vekt på. Skulle egypterne komme ut av fattigdommen og bli et moderne land, måtte de gjøre seg bruk av Vestens ideer og kapital. Sadat inngikk også en fredsavtale med Israel i 1979.
Da Sadat ble skutt av islamske fundamentalister 6. oktober 1981, ble han etterfulgt av Hosni Mubarak, som altså sitter ennå. Han har fulgt en langt mindre tydelig politikk enn Sadat gjorde. Mubarak har beholdt et slags vennskap med USA, og fått mye penger for det (nest etter Israel er Egypt det landet som har fått mest støtte av USA). Men skolene i Egypt er sterkt fiendtlige ikke bare mot Israel (som ikke finnes avmerket på noen egyptiske kart), men også mot USA og Vesten generelt. (Se Hat i egyptiske skolebøker.)
Også mediene er generelt meget fiendtlige overfor Israel, og Israel-stoff vektlegges langt sterkere enn annet stoff. Da FN nylig bestemte seg for å sende en utsending til Darfur for å undersøke folkemordet som foregår der, spurte en avis på lederplass hvorfor FN ikke først sendte en utsending til Gaza. Men uansett hva man mener, er jo det som skjer i Darfur en mange ganger så stor tragedie som det som skjer i Gaza.
Nå er riktignok heller ikke de palestinske lederne alltid så populære i Egypt. Når Folkefronten for frigjøring av Palestina truer med å drepe egyptiske tjenestemenn som måtte komme til Gaza, er det ikke særlig populært, for eksempel.
Overfor Israel har Mubarak holdt en iskald fred. Et av resultatene er at israelere nesten ikke reiser på ferie i Egypt lenger, bortsett fra til Sinai, og handelen er liten.
Under Mubarak
Mubarak har ikke gjennomført seriøse reformer. Derfor sakker Egypt akterut i forhold til land som Kina og India. Under Mubarak, altså siden 1981, har folketallet i Egypt økt fra ca. 40 millioner til 70 millioner.
Mubarak er tvetydig i forhold til utenlandske investorer. Noen ganger ønskes de velkommen, andre ganger er det kampanjer mot dem.
Mange ting kan debatteres og kritiseres i Egypt. Men president Mubarak er hevet over kritikk i mediene. Og få tør kritisere ham i samtaler også.
Israelske observatører mener at det ikke er noen fare for at hæren i Egypt skal gjøre kupp og ta makten. En måte å sikre lojalitet på, er at provinsguvernører gjerne er tidligere offiserer. Dessuten driver offiserer omfattende forretningsvirksomhet. Offiserene har altså en ny karriere foran seg når de går av med pensjon, og er interessert i at samfunnet skal fungere, men har ikke behov for å ta makten, med mindre deres interesser er for sterkt truet. – Det finnes 17 militære byer. Hensikten med dem er at soldatene ikke skal bli utsatt for islamsk fundamentalisme.
Trussel?
Noen israelere mener at Egypt er i ferd med å bli en militær trussel mot Israel. Særlig har lederen av forsvarskomiteen i Knesset, Yuval Steinitz, uttrykt bekymring for dette. Mange mener at de reelle militærutgiftene i Egypt er langt høyere enn det offisielle forsvarsbudsjettet.
Vi viser til artikkelen Trussel fra Egypt. Den er riktignok fra oktober 2001, så tallene og opplysningene er altså ca. 3 år gamle. Men hovedlinjene er aktuelle fremdeles.
Denne artikkelen bygger på en rekke tema-artikler i Jerusalem Post 8. juli og en nyhetsartikkel 9. juli 2004.
