Våren 2004 tok Hamed Karzai, presidenten i Afghanistan, opp tanken om en langsiktig, strategisk allianse med USA.
Forslaget gjennomgikk en prosess hvor han rådførte seg med landets mange etniske, religiøse og språklige samfunn. Noen grupper av tidligere venstreorienterte var reserverte. Men generelt var det liten motstand i Afghanistan mot tanken. Det er bemerkelsesverdig.
Gjennom det meste av tiden siden Afghanistan ble selvstendig på 1700-tallet, har det vært nøytralt og holdt seg utenfor de ulike krigene i området. Men da Sovjetunionen marsjerte inn i hovedstaden Kabul i 1979, ble det umulig å være nøytrale. Det afghanske folket gjennomgikk store lidelser i et par tiår hvor Sovjetunionen og USA førte krig gjennom lokale grupper, i tillegg til de sovjetiske troppene.
Deretter ble det krig mellom ulike grupper hvor Iran stod bak på den ene siden og Pakistan og Saudi-Arabia på den andre.
Afghanerne har lært at de trenger sterke allierte. Deres naboland er lite egnet i så måte. I Turkmenistan driver president Safar-Murad Niyazovs en kvelende, middelaldersk persondyrking. Usbekistan er et klassisk diktatur bygget rundt den sterke mannen, president Islam Karimov. Kina er kommunistisk. Tadsjikistan blir styrt av en allianse av nykommunister og islamister som ikke er så undertrykkende, men heller ikke demokratisk. Pakistan har teoretisk frihet for politiske partier, men deres ledere er i utlendighet og landet svinger ennå mellom demokrati og militærstyre. Iran betrakter seg som en slags «storebror» for Afghanistan. Russland er arvtakeren etter Sovjetunionen, som påførte afghanerne så mye vondt. – I det lappeteppe av ulike folkeslag som finnes i området, har flere av nabolandene etnisk tilhørighet til deler av befolkningen i Afghanistan.
Summen av erfaringene afghanerne har med landene i regionen, tilsier at ingen av dem kan beskytte dem mot naboer som vil utnytte dem. Og de har liten tillit til EU, ikke minst fordi europeerne har en tendens til å dulle med despoter i stedet for å konfrontere dem. USA er derfor det eneste alternativet.
Taheri håper at Washington vil gi et positivt svar på ønsket fra Karzai. Han mener at president Bush har rett i at det mest effektive våpenet i kampen mot terror, er demokrati. USA har gitt Irak og Afghanistan en mulighet for å begynne en demokratisering, og må hjelpe dem så lenge de trenger for å gjøre den prosessen irreversibel.
En slik demokratisk prosess vil føre til stor motstand fra despotene i nabolandene, som ser sin makt truet. Men Taheri håper at det lykkes, og at flere og flere land blir demokratiske.
