Hvorfor er det slik at en israelsk soldats individuelle overtramp blir dekket i de fleste nasjonale og internasjonale medier verden over, mens systematisk overstyrt tortur i araberlandene sjeldent kommer farm?
Simon Plosker i HonestReporting tar opp denne problemstillingen i en kommentarartikkel 7. februar 2011. Han påpeker hvordan den massive dekningen av opptøyene i Egypt har avslørt hyklerisk dobbelstandard i dekningen av hendelsene i Midtøsten.
450 korrespondenter
Til enhver tid er det 450 utenlandske journalister i Israel. Dessuten har de ofte egen stab, som fotografer, sekretærer, produsenter, frilansere og annet. De siste ukene har de fleste av disse journalistene og deres medarbeidere reist sin vei, for å dekke demonstrasjonene i Kairo. Siden de fleste mediehus forsøker å spare penger, er ofte de Jerusalem-baserte journalistene også korrespondenter for andre land i Midtøsten.
Sammenliknet med sine naboer er Israel et mønsterdemokrati, poengterer Plosker. Paradoksalt nok er det nettopp på dette grunnlag at landet blir kritisert av mediene. Siden så mange journalister er plassert i det lille landet, vil enhver føflekk på mønsterdemokratiets ytre fasade bli til store internasjonale nyheter.
Dette skjer samtidig som graverende menneskerettighetsbrudd i araberstatene går forbi uten å bli rapportert i det hele tatt. For eksempel er det først nå som Egypts president Hosni Mubarak holder på å miste makten, at hans undertrykkelse av sine innbyggere i tre tiår får den oppmerksomhet det fortjener. Hvorfor er det slik?
Israel=rasiststat
Internasjonale medier har rapportert hyppig de siste månedene om den økende strømmen av afrikanske immigranter som kommer til Israel over grensen fra Egypt.
– Kan det være at en slik historie passer inn i fortellingen om Israel som en rasiststat, et apartheidregime mer opptatt av sin jødiske særegenhet enn å bry seg om svarte afrikanere? Kan det være at dem som ble forfulgt og myrdet av nazistene ikke lenger er klare til å redde dem som blir forfulgt i dag? spør Plosker seg.
Drar dem over grensen
Det er absolutt en potensiell vinkling, mener han. På tross av at innvandring er et sensitivt tema både i Europa og USA og at Israel ikke er unik i så måte.
Men media forteller ikke om den behandlingen disse immigrantene får av egyptiske grensevakter. De blir myrdet, torturert og voldtatt. Kvinner og barn blir skutt om de blir oppdaget på vei over grensen. Historier har versert i Israel om IDF-soldater som aktivt redder disse menneskene fra sin sikre død og fysisk drar dem over på israelsk side av grensen. Dette får knapt noen oppmerksomhet i utenlandsk presse.
Vold mot journalister en nyhet?
Og vi må undre oss over enda en ting, fortsetter HonestReporting medarbeideren. Hvorfor er historiene om vestlige journalister som blir trakassert i Egypt plutselig nå en ny-het, i ordets rette forstand? Tross alt skjer dette svært regelmessig med lokale journalister under de «moderate» regimene som Egypt, Jordan, Libanon og PA på Vestbredden. Journalister blir truet på livet, trakassert, slått, arrestert og myrdet.
– Men du vil aldri høre om slike tilfeller. Tross alt, en av de viktigste tingene for en journalist er tilgang. Så det hjelper ikke å klage til regimet eller å publisere en sak når slik tilgang blir trukket tilbake, forklarer Plosker.
Bedt om å ta av BH-en
Til sammenlikning var det ramaskrik da en Al Jazeera-journalist klaget til det internasjonale presseforbundet etter dårlig behandling i Israel. Hun ble bedt om å ta av seg BH-en av en kvinnelig sikkerhetsoffiser under sikkerhetssjekken før en årlig konferanse for internasjonal presse arrangert av statsministerens kontor.
Uavhengig av hva man skal mene om denne saken så er det åpenbart at liknende og verre behandling av journalister i arabiske land aldri blir rapportert.
– Det blir som regel ikke rapportert fordi utenlandsk presse ikke ønsker å ta offentlig oppgjør med regimer som kan komme til å innføre sanksjoner som påvirker journalisters evner til å samle nyheter, mener han.
Men etter hendelsen i Israel, som også endte med en offentlig beklagelse fra regjeringen, kan Al-Jazeera operere fritt i landet. På tross av at deres anti-israelske agenda er åpenbar.
– Ikke tjenlig for journalistene
En slik frihet har ikke journalistene hatt i Egypt, før nylig. Kun når Mubarak er nede på kne tør korrespondentene og journalistene å fortelle om hvordan de blir behandlet i landet. Kun når han ser ut til å få makten revet ut av sine hender tør de skrive inngående saker om måten han undertrykket sitt folk år etter år.
– Men på grunn av den skjeve pressedekningen som blir gitt [generelt om Midtøsten] blir Israel sett på som en stor menneskerettsforbryter. Samtidig får hennes naboer, som faktisk bedriver svært virkelige menneskerettighetsbrudd, fritt fortsette uten pressedekning. Slik er dobbelstandarden i rapporteringen fra Midtøsten, skriver Plosker.
Faktum er at Israels naboer ikke blir stilt til ansvar fordi det ikke er tjenlig for journalistene å gjøre nettopp det. Det er på tide at korrespondentene setter større pris på den pressefriheten de bor under i Israel, samtidig som de gir nabolandenes årelange korrupsjon og menneskerettighetsbrudd det fokuset dette fortjener, mener han.
