Over ti tusen flyktninger har de siste ukene flyktet over grensen fra Syria til Tyrkia. De rømmer bort fra et voldelig regime som bruker brutal makt for å slå ned på demonstrasjoner.
Over 1.300 sivile skal ifølge syriske menneskerettighetsorganisasjoner være drept og flere tusen såret, etter at opptøyene begynte. President Bashar Assad innrømmer selv at titusener av demonstranter er arrestert.
1982
Ikke siden 1982 har det vært opprør av et liknende omfang i Syria. Den gang var det Muslimsk brorskap som startet en kampanje i byen Hama. Assads far, Hafez, drepte mer enn 20.000 borgere i sin ekstremt voldelige undertrykking av det islamske opprøret. Selv om maktbruken var enda grovere den gang, så er det de samme metodene som brukes i dag.
En forskjell fra sist opprør er at misnøyen og demonstrasjonene har spredt seg over hele landet, ikke bare et par småbyer. Det er ikke nødvendigvis islamske fundamentalister som denne gangen tar ut i gatene, men borgere fra alle lag av samfunnet.
To uenige israelere
19. juni skrev to israelere hver sin artikkel om Assad jr. og vurderte hans sjanser til å komme ut av krisen med makten i behold. Tidligere diplomatisk rådgiver for den avdøde statsminister Yitzhak Rabin, Jacques Neriah, skriver i Jerusalem Post om hvordan han mener presidents tid snart er omme. Journalist Ron Ben-Yishai skriver i Yedioth Aharonoth om hvordan han tror den syriske lederen, med sin undertrykkingspolitikk, vinner kampen mot opprørerne.
Neriah mener Assad ikke kommer til å sitte lenger enn Libyas leder Muammar Gaddafi. Straks sistnevnte trer av, er det slutt også for Ba’ath-partiet i Syria. Begrunnelsen er som følger:
Tid er avgjørende
De vestlige styresmaktene har reagert langt tregere overfor voldsbruken i Syria enn i Libya. Derfor har USA og EU blitt kraftig kritisert for sin dobbeltmoral, ettersom de ikke har vært villig til å blande seg inn i Syria militært, slik de har gjort mot Tripoli.
Til slutt vil dette føre til at de ser seg nødt til å innføre de samme sanksjonene mot begge land. Vesten har kanskje vært trege med å reagere i Syrias tilfelle, men når de først gjør det blir det med full styrke, tror han.
Tid er avgjørende for Assad. For når Gaddafi går av vil all oppmerksomhet til myndighetene og mediene i Vesten vende seg mot Damaskus, særlig dersom voldsbruken fortsetter.
Maktbalansen skifter
Ben-Yishai er uenig i dette og tror heller ikke at et regimeskifte i Israels naboland er noe å trakte etter. Særlig ikke for syrerne selv.
Det opprøret mangler, mener han, er et alternativt lederskap til det regjerende Ba’ath-partiet. Derfor er de enorme massmobiliseringene man har sett i Egypt og Tunisia fraværende i Syria. Etter tre måneders opprør begynner maktbalansen igjen å skifte i Assads favør, mener han, og forklarer hvorfor:
Frykter for allawitenes framtid
For det første er det regjeringens vilje til å bruke alle midler i kampen mot demonstrantene. De frykter også for framtiden til den styrende allawit-sektens framtid.
Deres største trussel er sunnimuslimene, som er i stort flertall i de store byene. Allawitene er tradisjonelt svært lojale mot sitt regime og har selv gått til angrep på sine sunnimuslimske naboer i nord til støtte for Assad.
Har beholdt lojaliteten
For det andre har Assad også lyktes i sin maktbruk, fordi han har klart å bevare lojaliteten og trofastheten i hæren, sikkerhetsstyrkene og næringslivet. I Syria er 11 av de 12 divisjonsledere i hæren allawiter, som alle har en uforbeholden støtte til regimet. Det samme kan sies om en rekke av bataljonssjefene og de viktigste generalene i flyvåpenet.
En tredje grunn er det internasjonale samfunnets manglende vilje til å blande seg inn i situasjonen. Fraværet av militært og diplomatisk press gjør at regimet kan gjøre stort sett som de vil, uten å bli møtt av annet enn fordømmelser. Ifølge Ben-Yishai er det tre grunner til at verdenssamfunnet ikke har blandet seg inn:
NATO har begrensede ressurser
1. Frykten for at Assads fall kan føre til borgerkrig mellom landets mange sekter som ville destabilisert hele regionen. En slik situasjon ville ført til innblanding fra allawitene og Hizbollah i Libanon. Sistnevnte ville kommet shia-muslimene til unnsetning på kommando fra Iran. Sunnimuslimene ville trolig blitt støttet av al-Qaida fra Irak og kanskje fra Tyrkia, mens kurderne ville blitt støttet av sine brødre i de samme landene. Samtidig ville en rekke flyktninger strømmet over grensene til Tyrkia, Libanon og Irak.
2. Russland og Kina ønsker ingen innblanding. Moskva ser på Syria som en satellittstat, siden de har en marinebase i landet og kan slik vise sin innflytelse i regionen. Beijing er i prinsippet imot militær innblanding, fordi de ikke ønsker å skape en presedens som vil ramme dem selv dersom et opprør finner sted i Kina.
3. NATO har begrenset med ressurser. I Libya har man vist at man både mangler ressurser materielt og økonomisk til å effektivt kunne slå ut Gaddafi. Siden både USA og mange andre land er involvert i både to og tre kriger (Afghanistan, Irak og Libya) er det grenser for hvor mye mer disse landene kan spre sine tropper samtidig.
Kan gjøre som de vil
– Dessuten er ikke Syria i samme situasjon som Libya. De har et av verdens største bakke-til-luft forsvarsarsenaler. Derfor kreves det en stor og dyr luftkampanje for å kunne nøytralisere dem. De har også et stort arsenal av raketter og granater, og kan bli fristet til å bruke dem mot Israel. Alt dette gjør at Syria er nærmest immune mot internasjonal innblanding. Det gjør det mulig for Bashar Assad å ikke ta telefonen når FNs generalsekretær [Ban ki-Moon] ringer og utvise manglende respekt mot Washington og Paris, avslutter han.
