Jeg visste på forhånd at «Siste jul i Kairo» av journalist og forfatter Lars Akerhaug er en av høstens viktigste bøker. Derfor lå den på pulten min, klar til å bli lest. Der lå den noen travle uker, men da selvmordsbomben i sentrum av Kairo drepte 24 koptiske kristne søndag 11. desember kunne jeg ikke lenger vente.
– Et spørsmål jeg ofte får, er om boktittelen skal tolkes bokstavelig, skrev Akerhaug på Facebook. For Aida Michael (60) ble det den siste jul i Kairo. Hun kom til gudstjeneste, og endte livet som en kristen martyr. Det samme gjorde den lille jenta Maji og 22 andre. For hundrevis eller tusenvis av koptere som kommer til å flykte fra Egypt nå de neste månedene etter massakren vil det også være siste jul i Kairo.
Allerede fra første kapittel går Akerhaug til kjernen av de kristnes hovedproblem i Midtøsten – den systematiske undertrykkelsen av religiøse minoriteter som har vært en så sentral del av islam siden begynnelsen. Omar-pakten som regulerte dhimmienes begrensninger er gjengitt i sin helhet.
Hvis man ser på Midtøsten uten å vite noe om dhimmi-begrepet, vil man i beste fall ha store skylapper. I over tusen år var jøder og kristne annenrangs borgere – dhimmier – under muslimsk dominans i den arabiske verden. En hovedgrunn til at det fortsatt er konflikt rundt den moderne staten Israel, er at araberne og palestinerne ennå ikke har akseptert jødenes frihetsbevegelse – zionismen. De har heller ikke akseptert at andre ikke-muslimske minoriteter får selvbestemmelse og/eller frihet i området.
- Har Kirkens Nødhjelp for første gang oppdaget hva det vil så å være dhimmi? spurte MIFF i november.
Hoveddelen av Akerhaugs bok bygger på reportasjereiser i Egypt, Irak, Syria og Libanon, men han har også med mye viktig historisk materiale – ikke minst fra Egypt. Noen av reportasjene har lesere av avisen Dagen kunnet lese tidligere, men Akerhaug har tilpasset dem bra og vevd dem sammen med historisk bakgrunn i bokformatet. Det er ikke bare arabere som forfølger og utnytter kristne, Akerhaug har også med en del urovekkende opplysninger fra kurdiske områder.
Forfatteren beskriver hvordan kristne landsbyer, særlig etter opptøyer de første århundrene etter profeten Muhammed, ble lagt øde og muslimer rykket inn og tok over jorden. I hverdagen «stanger» de kristne i Egypt «mot en usynlig vegg som blokkerer alle muligheter i det egyptiske samfunnet», og fortsatt blir opptøyer, politisk uro eller rykter brukt til et påskudd, eller en mulighet, til å angripe kristnes liv og eiendom.
I MIFF har vi skrevet om dette i mange år. Allerede i 2004 påpekte Odd Myrland at det vil være få kristne igjen i Midtøsten i løpet av et tiår eller to. De tolv siste årene har vist hvor skremmende rett det skulle vise seg å være.
Akerhaug kommer i veldig liten grad inn på det, men vi har sett en tilsvarende eksodus fra arabiske land tidligere. Lørdagsfolket [jødene] ble jaget først, særlig i perioden 1940-1970, nå er det søndagsfolket [de kristne] som forsvinner.
«De kristne har ingen autonomi, ingen som beskytter dem uansett. De er hele tiden avhengige av allianser,» skriver Akerhaug. Etter at Saddam Hussein ble styrtet i 2003, hadde ikke de kristne noen våpen eller militsstyrke som kunne forsvare dem. Derfor er kristne sterkt overrepresentert blant irakiske flyktninger i utlandet. De siste årene har kristne i Ninive-området tatt opp våpen for å forsvare seg selv, men deres situasjon er fortvilt. Akerhaug beskriver munker i Egypt som bare de siste årene har brukt vanvittige ressurser på å mure/ gjerde inne et «flere hundre kvadratkilometer» stort område for å beskytte seg selv. «Feilen er ikke at jødene har fått en stat. Feilen er at ikke også andre grupper som blir diskriminert, forfulgt og jaget har fått sin egen stat,» har MIFF skrevet tidligere. Kanskje kan Israel-modellen også bli en løsning for andre etniske og religiøse minoriteter i Midtøsten?
Til tross for de dypt tragiske forhold han maler ut, bevarer Akerhaug alltid en beundringsverdig nøktern tone. Men han drar også klare konklusjoner: «Det er ikke lenger et spørsmål om hvorvidt det finnes en fremtid for de kristne i Bagdad, men om hvor lenge det er igjen før kirker og Iraks hellige kristne steder er redusert til museumsgjenstander.»
Det har skjedd med jødene før, for bare 50-60 år siden. Nå skjer det igjen. Akerhaug er blant de få som ikke tier. Hvis du ikke kjøper og leser Akerhaugs bok fordi han fortjener det for sitt journalistiske mot, bør du kjøpe og lese den for Majis og Aidas skyld. Deres siste jul i Kairo har allerede vært historie i ett år.
