David Horovitz er sjefredaktør i Jerusalem Post. 17. august 2007 la han ut på sitt nettsted jpost.com artikkelen Ønsketenkning (Wishful thinking) i serienEditor’s Notes. Det følgende gjengir fritt synspunkter og opplysninger fra denne artikkelen.
Horovitz hadde nylig vært debattleder på et møte først og fremst for utenlandske journalister. Debattantene var utdanningsminister Yuli Tamir fra det israelske Arbeiderpartiet, innenriksminister Meir Sheetrit fra Kadima (partiet Ariel Sharon dannet) og Yuval Steinitz fra Likud, han sitter i forsvarskomiteen i Knesset.
Hvis noen tror at Kadima er et slags sentrumsparti mellom Arbeiderpartiet og Likud, tar de feil. I hvert fall sa Sheetrit (som ser seg selv som framtidig statsminister) at han trolig står til venstre for Arbeiderpartiets leder Ehud Barak.
Tamir og Sheetrit var like overstrømmende i sin støtte til det amerikanske framstøtet for «betydelig framgang på den palestinske fronten». De unngikk å ta ordentlig opp hvilke problemer Hamas (som ikke godtar Israel under noen omstendighet) representerer. Tamir mente at enhver framgang på den diplomatiske fronten ville svekke Hamas’ popularitet fordi folk ville forstå at det finnes andre veier enn vold. Sheetrit sa at det var det samme for ham hva folk i Gaza gjorde. Noen måtte minne ham om at det stadig kommer mange raketter fra Gaza inn over Sør-Israel.
Det er meget betenkelig med politiske ledere som kommer med slike uansvarlige tanker. Det virker som om de ikke har noen kontakt med virkeligheten. Det ser ut for at de tror at når de selv mener det bra, vil resultatet bli godt.
Intet lært
Horovitz synes at dette er nokså utrolig. Israel har jo opplevd svært mye med palestinerne tidligere gjennom Oslo-avtalen, to intifadaer, forhandlingene på Camp David sommeren 2000 og oppfølgingsforhandlingene i månedene etterpå. Alle erfaringene tilsier at Mahmoud Abbas, likesom Arafat før ham, ikke bekjemper terrorismen. Ja, Abbas har ikke en gang forsøkt å styrke sin stilling innover i det palestinske samfunnet ved å reformere sitt eget politiske parti, Fatah, som er gjennom korrupt. Og Abbas’ nye statsminister, som får så mye ros i Vesten, betaler lønningene til de Hamas-politikerne som forsøker å ydmyke ham og avsette ham.
Ingenting tyder på at noe kan få Abbas eller andre sentrale palestinere til å endre syn og framgangsmåte.
Tross alt dette, og mye mer, fortsetter man likevel å nekte hardnakket å se virkeligheten i øynene. Det gjelder både i Israel og i verden for øvrig.
Desperate tiltak
At president George W. Bush og hans administrasjon, «kvartetten» med tidligere statsminister Tony Blair og den israelske regjeringen tross alt dette (og mye mer) vil satse slik de gjør på Abbas og hans totalt mislykkede styre, smaker av desperasjon. Ingenting kan lykkes så lenge terroristene får gå fritt. Å støtte Abbas i denne situasjonen, forteller ham at han ikke behøver å gjøre noe verken med terroren eller korrupsjonen. Situasjonen blir ikke bedre av at Hamas har et sterkere kvelertak på Vestbredden enn man vil innrømme, i tillegg til full kontroll over Gaza. «Ønsketenkning vil ikke få Hamas til å forsvinne,» skriver Horovitz.
Likuds syn
Steinitz var dyktig på møtet, skriver Horovitz, i å fortelle hvorfor også de nye diplomatiske framstøtene vil slå feil. Steinitz gikk inn for at Israel må stå fast og beskytte seg selv etter beste evne, unngå ødeleggende diplomatiske framstøt og gjøre hva det kan for å oppmuntre til et palestinsk lederskap som ikke bare snakker moderat, men klarer å gjennomføre det. Problemet er at det vil ta lang tid, og tiden er ikke på Israels side.
