I artikkelen Hvorfor havarerte Oslo-prosessen? har vi gjengitt første del av en artikkel til den israelske venstreorienterte statsviteren Shlomo Avineri i Ha’aretz 2. oktober. Avineri lister opp mange ulike forklaringer på sammenbruddet i diplomatiske forhandlinger, men viser at det største hinderet for en løsning med to stater for to folk har vært og forblir palestinernes avvisning av Israel som en stat hvor det jødiske folk kan ha selvbestemmelse.
Her skal vi gjengi Avineris videre argument i artikkelen. For statsviteren synes ikke palestinernes avvisning skal få israelerne til å fortvile eller til å akseptere status quo.
Avineri mener Israel bør lære av andre nasjonale konflikter – som for eksempel Kypros, Kosovo, Bosnia eller Kashmir. Internasjonalt diplomati i disse områdene har ofte fokusert på konfliktene om landområder, men oversett mye dypere røtter til konflikten som er vanskeligere å løse. Likevel er det funnet delvise avtaler som reduserer konfliktnivået og som forhindrer vold og åpen krig.
Slik Avineri ser det, er den israelske høyresiden, med statsminister Benjamin Netanyahu i spissen, interessert i å øke antallet jødiske bosettere på Vestbredden, hindre tilbaketrekninger og forhindre – eller forsinke så mye som mulig – etableringen av en palestinsk stat.
– Netanyahu ser på sin regjeringsmakt som et nasjonal oppdrag for å opprettholde israelsk kontroll over så store deler av Israels land som mulig. Hans fokus på den iranske trusselen er, blant annet, en avledningsmanøver for å få bort oppmerksomhet fra palestinernes sak, selv når det er klart at han ikke kommer til å angripe Iran, skriver Avineri.
Alternativ fra venstre
Statsviteren kritiserer opposisjonsleder Isaac Herzog fra Zionist Union fordi han ikke har et alternativ til Netanyahus politikk. Herzog insisterer på at Israel bør vende tilbake til forhandlinger, men dette er ikke en politisk plan, påpeker Avineri.
Siden palestinerne avviser jødenes rett til en stat, har ikke Avineri noen særlig tro på at diplomati vil føre fram – enten det er Netanyahu eller Herzog som er statsminister.
– Dersom Herzog blir statsminister – og det håper jeg han blir – kan han tilby noe mer til palestinerne enn det Ehud Barak tilbød på Camp David eller Olmert tilbød til Abbas – tilbud som i begge tilfeller ble avvist fra den andre siden? spør Avineri. Han tror også «fredsplanen» til Den arabiske liga er en blindvei. «Minst fire arabiske land er i ulike stadier av radikal disintegrering, Den arabiske liga er ikke en reell aktør.»
Så hva bør den israelske venstresiden satse på? Avineri foreslår følgende tiltak:
- En total og ubetinget stans i all bygging i bosetninger.
- Avvikle alle illegale utposter, slik som er lovet av tidligere israelske regjeringer.
- Gi sjenerøs økonomisk støtte til bosettere som frivillig vil gå med på å flytte inn i selve Israel.
- Forhindre at jøder tar over arabiske boliger i Øst-Jerusalem, noe som provoserer fram opprør og vold.
- Erklære aktivitetene til organisasjoner tilknyttet «price tag»-angrep ulovlige, i henhold til gjeldende lover og regler.
- Oppmuntre til internasjonale investeringer på Vestbredden.
- Fjerne resten av blokadene av Gaza-stripen og forsøke å etablere, i samarbeid med EU og Egypt, en bærekraftig mekanisme for at folk og varer kan komme inn og ut av Gaza-striepn.
– Disse tiltakene er ikke «innrømmelser» til palestinerne, mener Avineri. Hensikten er å signalisere til verden at Israel ikke er interessert i å opprettholde kontroll over områder befolket av palestinere.
Avineri ser heller ikke på disse tiltakene som en «løsning». Han vet mange israelere vil avvise dem, men han mener de kan være et alternativ til den nåværende status quo som han mener undergraver det israelske samfunnet som en jødisk og demokratisk stat.
Nei til føderasjon
Siste del av sin artikkel bruker Avineri til å argumentere imot forslaget om å gjøre Israel og Vestbredden til en konføderasjon. Dette mener han er en umulig løsning, gitt de dype konfliktmønstrene.
De to siste avsnittene i artikkelen gjengir vi i sin helhet:
«Vi har ikke noe annet valg enn å innrømme at det ikke er noen sjanse for en avtale som begge parter blir enige om i den overskuelige framtid. En slik pessimistisk prognose bør få [den israelske] opposisjonen, og dens leder [Isaac Herzog], til å innse at de må tenke nytt og tilby alternativer, ikke for å «løse» konflikten, men for å redusere konfliktens alvorlighetsgrad og kanskje bevege begge sider mot en fremforhandlet løsning på sikt.
Men la det ikke være noen illusjon: Så lenge palestinerne holder fast på at de bekjemper – militært eller diplomatisk – en zionistisk kolonialistisk og imperialistisk enhet, så er et historisk kompromiss dessverre ikke på agendaen. Derfor er det nødvendig å ta til orde for kreative og modige alternativer for å komme forbi status quo og sikre Israels framtid som en jødisk og demokratisk stat.»
