I juli/august-utgaven av Foreign Affairs har den israelsk-amerikanske historikeren og Midtøsten-eksperten Martin Kramer en artikkel hvor han begrunner at den nåværende status quo mellom Israel og palestinerne kan opprettholdes. Denne artikkelen bygger i all hovedsak på Kramer.
Helt siden den moderne staten Israel ble opprettet i 1948, har det vært dommedagsprofeter. Hvis ikke Israel gjør den ene eller andre tilbaketrekning eller innrømmelse, vil landet bli en paria-stat eller bli ødelagt på annen måte. Vi hører det igjen og igjen også i Norge. Tiden renner ut for Israel, blir det sagt.
– Aldri har slike forutsigelser vært lengre borte fra virkeligheten. Israel er mer globalt innrettet, velstående og demokratisk enn noen gang i sin historie. Mens nærliggende deler av Midtøsten går under i bølger av nådeløs sekterisk konflikt, kan Israels minoriteter ta det rolig. Mens Europa svaier under vekten av uønskede muslimske migranter, ønsker Israel velkommen tusenvis av jødiske immigranter fra Europa. Mens andre land rundt Middelhavet har problemer med gjeld og arbeidsledighet, har Israel en voksende økonomi, støttet av tilstrømning av utenlandsk investering, skriver Kramer.
Under Benjamin Netanyahu har det vært relativt rolig for Israel. Selv om Netanyahu har ledet Israel i lengre tid enn noen annen statsminister utenom David Ben-Gurion, har Israel bare utkjempet én begrenset bakkekrig i Netanyahus statsministerperiode.
– De israelske velgerne fortsetter med å returnere Netanyahu til statministerkontoret nettopp fordi han er forsiktig med å ta risiko – ingen unødvendige kriger, men ingen ambisiøse fredsplaner heller, skriver Kramer.
På begynnelsen av 1990-tallet, under Oslo-prosessen, klaget høyresiden i Israel på at demokratiet var i fare. Nå kommer klagene fra venstresiden. Kramer ser på dette som en intern trøstemekanisme for bevegelser som ikke vinner støtte ved demokratiske valg.
– Antidemokratiske krefter eksisterer i alle demokratier, men i Israel er de enten utenfor systemet eller begrenset til små partier, både jødiske og arabiske. Det er ikke noen mekanisme hvor en outsider kan kuppe et av de store politiske partiene i et populistisk opprør, slik som det nå ser sannsynlig ut i USA. Under sammenlignbart press fra terror og krig, har til og med eldre demokratier vaklet, men Israels historie med rettferdige og frie valg vitner om hvor dypt den demokratiske ånden stikker. Dette blir styrket av en levende presse og et sterkt rettssystem, skriver Kramer.
På et tidspunkt under Israels uavhengighetskrig anslo Ben-Gurions fremste militære rådgivere at den jødiske staten hadde en 50/50-sjanse for å klare seg. Den gang bodde det drøyt 600.000 jøder i landet. I dag er antallet jøder omlag tidoblet og Israel er en av de største militærmaktene i verden.
– Israel har en kvalitetsmessig fordel over alle kombinasjoner av fiender man kan tenke seg, og den pågående digitaliseringen av krigføring passer som hånd i hanske med Israels styrke, skriver Kramer. De arabiske statene har gitt opp i konkurransen, og overlater kampen til fundamentalistiske islamister ved Israels grenser.
– Den eneste virkelige trusselen mot Israels overlevelse er et Iran med atomvåpen. Dersom Iran noen gang tar det siste skrittet [for å få atomstridshoder], trenger ingen tvile på at Israel vil ta i bruk sin egen atomavskrekking, uavhengig av enhver begrensende allianse, skriver Kramer.
Hva så med palestinerne? I forhold til resten av Midtøsten, er den israelsk-palestinske konflikten stabil. Ingen løsning er i nærheten, men Israel har lykkes med å begrense omfanget av konflikten.
Sikkerhetssamarbeidet med palestinske myndigheter fungerer i hovedsak bra. Boikottaksjonene i vestlige land er konfrontasjoner med «høy desibel, liten påvirkning». Helt siden 1920-tallet er jødene mellom Jordan-elven og Middelhavet blitt boikottet.
Okkupasjon bedre enn alternativer
Alle de politiske partiene i Israel foretrekker ulike løsninger på konflikten, men ingen løsning gir en klar fordel i forhold til dagens situasjon, mener Kramer. «Okkupasjonen slik den er nå kan vare evig, og den er bedre enn noe alternativ, sa Benny Ziffer i den venstreorienterte avisen Ha’aretz i april 2016.
– Det kan debatteres om tostatsalternativet har gått ut på dato, men virkeligheten på bakken ligner heller ikke på en én-stat. Et halv århundre etter 1967-krigen bor bare fem prosent av israelerne i bosetninger på Vestbredden, og halvparten av dem bor i fem områder som vil bli innlemmet i Israel i ethvert to-statscenario, skriver Kramer.
Israel er mindre en paria-stat enn noen gang i sin historie. Kontakten med flere av de mektigste arabiske landene i regionen er bedre enn noen gang før. Israels forbindelser med Russland, Kina og India blir også stadig styrket.
– Inntrykket av at israelske ledere lever i en stadig lammende frykt forvirrer både Israels allierte og venner. Israels ledere er forsiktige, men trygge, får ikke lett panikk og er øvet i det langtrukne spillet som alle spiller i Midtøsten. Ingenting etterlater dem mindre oppskremt enn det tomme mantraet om at status quo ikke kan fortsette. Israels overlevelse har alltid vært avhengig av deres vilje til å opprettholde den status quo som det har skapt, og å drive sine fiender til å oppgi kamp, til kompromiss, skriver Kramer.
Den største mørke skyen
Historikeren mener den største mørke skyen på Israels horisont er USAs tilbaketrekning fra Midtøsten. Selv om Israel ønsker å trygge alliansen med Washington på kort sikt, vet de at den «ubrytelige alliansen», som begge parter snakker om i festtaler, ikke vil vare evig. Jødenes historie lærer dem det.
– Lederne av den zionistiske bevegelsen søkte alltid å alliere sitt prosjekt med den dominerende makt til enhver tid, men de hadde erfaring med så mye europeisk historie at de forstod at stormakter ikke lever evig. På 1900-tallet så de sammenbruddet av gamle imperier og framveksten av nye. Den ene etter den andre gjorde sine krav på Midtøsten, alle ga løfter, for så å gå fra løftene. Da USAs tur kom, var ikke den framvoksende supermakten rask med å omfavne jødene. De var alene gjennom 1930-årene, da USAs grenser var stengt for dem. De var alene under Holocaust, da USA våknet for sent. De var alene i 1948, da USA plasserte Israel under en våpenboikott, og i 1967, da USAs president uttrykte til israelerne at dersom de gikk til krig, ville de være alene, skriver Kramer.
Utsiktene til at USA skal vende seg bort fra Midtøsten eller svikte den nære alliansen som har blitt bygd med Israel siden 1967, kan virke skremmende for Israels tilhengere.
– Men en slikt uunngåelig utvikling var nettopp grunnen til at zionistiske jøder søkte suverenitet og uavhengighet i utgangspunktet. Et uavhengig Israel er en forsikring mot den dagen da jøder igjen vil oppleve å være alene, og det er et overstyrende premiss for Israels strategiske tanke at en slik dag vil komme, skriver Kramer.
Israels sikkerhetsparaply
I de nærmeste tiårene vil Midtøsten i mye mindre grad være påvirket av utenforstående stormakter, tror Kramer. Store deler av området vil bli overlatt til sin egen skjebne. I en slik atmosfære vil Israel kunne tilby ulike land og grupper å være under sin sikkerhetsparaply, slik nabostaten Jordan har vært i noen tiår allerede. Arabiske bekymringer for Iran betyr allerede mer for å normalisere Israel i regionen enn den flyktige og mangelfulle fredsprosessen.
– Israel, tidligere et sentrum for regional konflikt, vil stå som en søyle av regional stabilitet – ikke bare for sitt eget folk, men også for sine naboer som er truet av en voksende bølge av politisk fragmentering, økonomisk nedgang, radikal islam og hat mellom ulike etnisk-religiøse, skriver Kramer. Israel planlegger å bli lengre i Midtøsten enn USA, slår han fast.
USAs president Barack Obama er en av dem som har formant israelerne og hevdet at «status quo ikke kan fortsette». «Israel må handle med mot for å fremme en varig fred,» sa Obama for fem år siden. Kramer mener dette mantraet må legges til side eller i det minste korrigeres.
– Bare dersom Israels fiender konkluderer med at Israel kan opprettholde status quo på ubestemt tid – Israels militære overlegenhet, landets økonomiske overtak og, ja, landets okkupasjon – er det noe håp om at de vil venne seg til Israels eksistens som en jødisk stat, konkluderer Kramer.
– Obamas uttalelser vil ikke få Israels regjering til å skifte kurs, den vet bedre, men uttalelsene styrker arabisk og iransk avvisning av Israel blant dem som tror at USA ikke lenger står bak Israel. At Israels fiender derav konkluderer at Israel er svakt, vil være en tragisk feil: Israel er i en god posisjon til å opprettholde status quo helt på egenhånd. Landets langtidsstrategi er avhengig av det.
Kramer mener Hillary Clinton sa det hakket bedre enn Obama i 2010.
– Status quo kan ikke fortsette. Det betyr ikke at det ikke kan fortsette i ett år eller ett tiår, eller to eller tre, men grunnleggende sett er ikke status quo bærekraftig, sa Clinton.
Kramer velger å oversette Clinton slik: Status quo er ikke optimal, men den kan fortsette så lenge det er nødvendig.
Og han konkluderer: Det er nettopp dette budskapet Washington bør sende dersom de ønsker å hjelpe Israel og deres andre allierte til å fylle vakuumet som amerikanerne etterlater seg.
