Storbritannias konservative statsminister, David Cameron, har vært på et todagers besøk i Israel. Det er første gang han besøker Israel mens han er statsminister, men han har vært der tidligere som opposisjonspolitiker. Under besøket hadde Cameron blant annet samtaler med statsminister Benjamin Netanyahu, president Shimon Peres og opposisjonslederen Isaac Herzog (fra Arbeiderpartiet). Han var også i Ramallah og snakket med den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas (også kalt Abu Mazen).
Cameron holdt en tale i Knesset onsdag 12. mars. I typisk israelsk stil markerte mye av opposisjonen sin motstand mot statsministeren (på grunn av innenrikspolitiske saker) og gikk ut av Knesset mens Netanyahu snakket, selv om Cameron var til stede i salen.
Turen skulle egentlig vært i februar, men ble utsatt på grunn av de store oversvømmelsene som rammet mye av det sørlige England.
Hva Cameron har sagt
Her er, fritt gjengitt, noen av poengene i talen han holdt til Knesset (Israels «Storting») og hva han ellers sa:
Et Iran med atomvåpen er en fare for hele verden, og Storbritannia vil stå sammen med Israel for å forhindre det. Han sa at «kanskje den største utfordringen av alle er islamistisk ekstremisme, som er en giftig ideologi». De som forsøker å gi Israel skylden for ustabiliteten i Midtøsten, har grunnleggende misforstått hva disse problemene gjelder.
Så lenge Cameron er statsminister, vil Storbritannia gå imot boikott av Israel. Det gjelder enten det fagforeninger som vil utestenge israelere, universiteter som forsøker å hindre akademiske utvekslinger eller noe annet.
Israels plass som det jødiske folkets hjemland vil aldri bygge på hule resolusjoner vedtatt av amatørpolitikere. Den er bygget på ånden og styrken i det jødiske folket. Den er bygget på folkeretten. Den er bygget på den besluttsomheten som alle Israels allierte har til å verne om et internasjonalt system som ble skapt i de mørkeste dagene [den andre verdenskrigen og Holocaust], å gjøre godt igjen historiske feil. Den er bygget på hva Israel har oppnådd økonomisk og demokratisk, et land som går inn for å være rettferdig overfor alle sine borgere, både jøder, arabere. kristne og drusere. Det er Israels skjebne. Å delegitimere Israel er galt, det er avskyelig, og sammen skal vi overvinne det.
[Det som er gjengitt i forrige avsnitt, betyr at Cameron støtter Israel i det mest grunnleggende spørsmålet i forhandlingene med palestinerne: Palestinerne som flyktet i 1948 har ingen «rett til å vende tilbake», like lite som andre grupper fra den tida. Palestinerne forlanger en slik rett, med støtte fra Norsk Folkehjelp, Kirkenes Verdensråd og mange andre. Det ville være nasjonalt selvmord for Israel å gå med på dette. Vi kan nevne at det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel, og jødene har ingenting å «vende tilbake til» der de kom fra.]
Samarbeidet mellom Storbritannia og Israel er trygt så lenge Cameron er statsminister. Han har en klippefast tro på Israel og føler en bunnsolid forpliktelse på at Israel skal være trygt.
Så lenge Cameron er statsminister, vil britiske jøder kunne slakte dyr i samsvar med jødiske religiøse regler. [Det er forbudt i Norge.]
Cameron har understreket at Storbritannia er imot jødiske bosetninger på Vestbredden, men i sin tale i Knesset påpekte han også at palestinerne må stanse sitt oppvigleri til hat og vold. «Vi støtter de kompromisser som er nødvendig – inkludert stans i bosetningsaktivitet og slutt på palestinsk oppvigleri.»
Cameron går sterkt inn for en tostatsløsning. Han støtter den amerikanske utenriksministeren, John Kerry, i hans «fredsprosess». Cameron advarer om fryktelige konsekvenser hvis det ikke blir en avtale mellom israelere og palestinere, men i sin Knesset-tale vektla han de positive effektene han tror fredsavtale med palestinerne vil gi.
Journalist Herb Keinon i Jerusalem Post var positivt overrasket av Camerons tale. «Han talte til israelere, og ikke til [den venstreorienterte britiske avisen] The Guardian,» kommenterer Keinon.
Den israelske ministeren for etterretning og strategiske saker, Yuval Steinitz, har påpekt at Storbritannia skiller seg ut fra de andre engelskspråklige landene. Både i USA, Canada og Australia er befolkningen mye mer positive til Israel enn i Storbritannia.
Israelerne har inntrykk av at det er stadig mer boikott av Israel fra Storbritannias side. Men andre hevder at det ikke stemmer. Det er bare slik at når det blir inngått samarbeidskontrakter, kommer det ikke i nyhetene. Men når noen roper på boikott, kommer det i mediene i Israel. Det handles for ca. 40 milliarder kroner i året mellom Storbritannia og Israel. (Til sammenligning er samhandelen (import og eksport) mellom Israel og Norge på under 1,5 milliarder kroner.)
Begge parter ser enorme muligheter for å utvide kontakten, ikke minst innenfor feltene vitenskap, utdanning og høyteknologi. Felter hvor man ser for seg økt samarbeid, er at britiske bedrifter får hjelp av israelske til nyskaping og dermed blir mer konkurransedyktige, mens de britiske hjelper til med å markedsføre den israelske teknologien i resten av verden.
Akkurat når dette blir skrevet, er en israelsk delegasjon i Storbritannia for å vise fram israelsk teknologi som varehandelen (detaljhandelen) kan bruke. En annen delegasjon fra vannteknologi-firmaer skal vise hvordan man kan rense vann bedre.
Se Netanyahus og Camerons felles pressekonferanse på kvelden 12. mars 2014:
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=aH_InN1iBBE[/youtube]
