Torsdag 7. mai velger britene nytt parlament. En Israel-vennlig leder for Det konservative partiet og en mer Israel-kritisk jødisk leder for Arbeiderpartiet kjempet om statsministerstolen.
Er David Cameron den mest pro-israelske statsministeren Storbritannia noen gang har hatt? spør Anshel Pfeffer. Den israelske journalisten er født i Manchester i England, og skriver for den venstreorienterte avisen Ha’aretz. Han er normalt sparsom med rosende ord til politikere fra høyresiden, enten det er i Israel eller i Europa. Men i en fersk artikkel forklarer han hvorfor de fleste israelske diplomater og lobbyister i Storbritannia foretrekker gjenvalg av Cameron. «Vi har aldri hatt en så pro-israelsk statsminister,» er konsensusen.
Siden han ble statsminister i 2010 har Cameron gjort mer enn noen annen statsleder for å kjempe fram sanksjoner mot Irans atomvåpenprogram. Her har han hatt god hjelp av sin nærmeste politiske allierte. Finansminister George Osborne var på familieferie i Israel senest i julen. Da rakk han også et privat besøk hos statsminister Benjamin Netanyahu.
Cameron og Osborne har i stor grad arbeidet i det stille for økt økonomisk press mot Iran. Med Londons rolle som internasjonalt senter for finans og forsikring har de i stor grad lykkes med å utestenge Irans banksystem fra verden og gjort det ekstremt vanskelig for iranerne å skaffe forsikring for sine oljetankere. At Iran ble utestengt fra SWIFT, det internasjonale systemet for pengeoverføring, kan man også i stor grad takke Cameron og Osborne for, skriver Pfeffer. I sin sterke motstand mot ayatollah-regimet i Iran har de to statsrådene full støtte blant lederne i partiet, ikke minst fra innpisker Michael Gove. «Han blir sett på av mange som den ledende ideologen blant de konservative, og hans Midtøsten-politikk kan lett sammenlignes med Likuds høyreside,» skriver Pfeffer.
Under Gaza-krigen i 2014 ble De konservative presset til å fordømme Israels krigføring av sin koalisjonspartner Liberaldemokratene. Presset ble avvist uke etter uke. Til slutt varslet en minister for Liberaldemokratene at Storbritannia ville revurdere eksportlisenser for våpen til Israel dersom kampene ble gjenopptatt etter en våpenhvile. De konservative fortalte sine israelske kontakter at ministerens trussel var meningsløs. To dager senere ble kamphandlingene på Gaza-stripen gjenopptatt, men det ble aldri noen revurdering.
Sayeeda Warsi, den eneste muslimen i lederskapet til Det konservative partiet, trakk seg fra sin stilling i regjeringen på grunn av sitt partis «moralsk uforsvarlige» politikk i forhold til Gaza. Oppsigelsen skapte ikke mye uro i partiet, og til tross for sterkt mediepress, fortsatte Camerons parti å avvise fordømmelse av Israels krigføring.
Under Cameron er samarbeid mellom Israel og Storbritannia når det gjelder forsvar og etterretning blitt kraftig styrket. Men også mye av dette er blitt holdt under radaren. De konservative vet at åpenhet om forholdet vil kunne skape unødvendig bry for partiet på hjemmebane og London-regjeringen i det globale samfunn.
I konkurransen om hvem som har vært Storbritannias mest Israel-vennlige statsminister er konkurransen hard. Winston Churchill var positiv til det zionistiske prosjektet både før og etter statsdannelsen. Harold Wilson, statsminister 1964-1970 og 1974-1976, skrev bok med hyllest av Israel. Margaret Thattcher var den første statsministeren som besøkte Israel. Arbeiderpartiets Tony Blair og Gordon Brown ble også sett på som sterke støttespillere av den jødiske staten.
For israelere i London scorer ikke Cameron bare høyt i konkurranse med sine forgjengere. Han scorer også betydelig bedre enn sin politiske hovedmotstander. Ed Miliband har gjentatte ganger støttet Israels rett til å eksistere og motsatt seg enhver form for Israel-boikott, men han har også vært mye mer åpen i sin kritikk av bosetninger og Israels politikk på Gaza. I oktober støtte han partiets forslag om å gi en ensidig anerkjennelse av en palestinsk stat. Mange britiske jøder deler Milibands syn.
Men det gjør ikke Cameron. Kilder som har snakket med statsministeren på tomannshånd har inntrykk av at Cameron «ser på Midtøsten veldig likt Netanyahu».
Artikkelen ble skrevet dagen før valget. Nå vet vi at Cameron kom styrket ut av valget. Hans parti fikk rent flertall.