I et leserbrev i Jerusalem Post i juli 2005 forteller Batya Neumann om jødene i Herat i Afghanistan, nærmere bestemt hvordan de fikk anledning til å forlate stedet.
Bare menn fikk pass. De kunne selv skrive inn i passet hvor mange koner de hadde og hvor mange barn. Det var vanlig å overdrive antallet i begge tilfeller (afghanere kunne ha flere koner). Så selv ungkarer ville skrive at de var gift og hadde barn.
Grensevaktene var unge gutter som mest var interessert i de gavene flyktningene tilbød, og ikke brydde seg om å sjekke om antallet i passene stemte med det antall mennesker som virkelig krysset grensen. [Kanskje kunne ikke alle lese heller.]
På den måten kunne jødene fra Herat, som lett kunne dra fra Afghanistan, hjelpe jøder fra andre land hvor det var mye vanskeligere å komme ut. De reiste gjennom Iran, Irak og Syria. Underveis kunne jøder som ønsket å komme unna, ganske enkelt slutte seg til de afghanske jødene og late som om de var familiemedlemmer.
Etter hvert, og på mange forskjellige måter, har nesten alle jødene i den arabiske verden kommet seg ut. De fleste er dradd til Israel. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. I Iran er det fremdeles noen tusen jøder igjen, men stadig flere drar.
