Tanken på å anerkjenne Hamas og gå i fredsforhandlinger med dem, slik som Israel gjorde med PLO i 1993, er som å gå inn i ilden, skriver Larry Derfner, fast venstreorientert spaltist i Jerusalem Post.
Derfner har de siste årene markert seg som en sterk kritiker av Israels krigføring i Libanon og på Gaza-stripen, og han er en innbitt motstander av israelske bosetninger på Vestbredden. På 1990-tallet støttet han helhjertet opp om Oslo-prosessen og dialogen med PLO.
Men det finnes grenser for ettergivenhet og fredsoptimisme også for Derfner. Han påpeker at Hamas fra 1988 til 2000 gjorde alt som stod i deres makt for å sabotere fredsprosessen. Hvordan kan noen tro at Hamas er klar for noen fredsprosess nå? lurer Derfner.
– Jeg mener ikke at Hamas ikke kan endre seg. Er det opp til meg, trenger de ikke be om unnskyldning, endre sitt charter eller signere Oslo-avtalene – men de må gi oss grunn til å tro at fredssamtaler med dem kan lykkes. (…) Hvis det er en ting vi lærte av Oslo-prosessen, så er det at en feilslått fredsprosess er verre enn ingen. Når det pågår samtaler blir forventningene bygd veldig høyt opp, så krasjet blir bare desto verre [dersom samtalene bryter sammen]. Før vi starter et dramatisk, nytt kapittel i fredsarbeid, bør vi vite fra begynnelsen av at det er en god sjanse til suksess, argumenter Derfner.
– Inntil videre hører ikke «fredsprosess» og «Hamas» sammen. Det er en oppskrift på eksplosjon, konkluderer han.
Israel kan ikke be om unnskyldning for flyktningeproblem
Derfner peker ut palestinernes krav når det gjelder 1948-flyktningene som det punkt hvor israelere og palestinere står lengst borte fra hverandre.
– Det er alle mulige slags forslag for hvordan man skal bygge bro over dette gapet, men selv det mest «generøse» fra palestinsk side, er totalt uakseptabelt – selv for meg, og jeg er sannsynligvis mer venstreorientert enn 95 prosent av israelske jøder, innrømmer Derfner.
Sari Nusseibeh, «den mest moderate palestinske lederen som er i live», skal ha kommet med det mest kompromissvillige palestinske forslaget når det gjelder flyktningene. Derfner beskriver det slik: Flyktningene og deres millioner av etterkommere skal ikke nødvendigvis returnere til eiendommene de forlot, men Israel må ta på seg ansvaret for deres tragedie. Israel må be om unnskyldning for at de ble flyktninger.
– Dette er absurd. (…) Det krever at vi kommer med en forferdelig løgn mot oss selv. Jeg er klar til å unnskylde en masse vi har gjort mot palestinerne – jeg ber om unnskyldning for bosetningene og for militæroperasjonen på Gaza-stripen 2008/2009 – men jeg er ikke klar til å be om unnskyldning for de direkte konsekvensene av en krig som palestinerne startet, skriver Derfner.
– Det ville ikke ha vært noen flyktninger dersom palestinerne, slik som zionistene, hadde akseptert FNs tostatsløsning i 1947 i stedet for å starte krig. Det var det avgjørende øyeblikk i israelsk-palestinsk historie, og det ville være et forræderi mot meg selv som israeler og forræderi mot sannheten dersom jeg skulle sagt av vi tok feil og palestinerne hadde rett, skriver Derfner.
– Dersom vi ikke kan inngå en avtale med Sari Nusseibeh når det gjelder rett til å vende tilbake, hvordan skal vi kunne klare det med Hamas? spør Derfner.
Kilde: Artikkel publisert på jpost.com 15. april 2009.
