Siden reiste hans mor til Krakow for å studere kjemi. Jødiske studenter måtte sitte på egne benker ved veggene i forelesningssalen. Hun ble gift i 1938. De nygifte ble enige om å utsette bryllupsreisen i ett år. Da kom andre verdenskrig, og bryllupsreisen ble helt annerledes enn planlagt:
Flyktninger under krigen
Hans mor forlangte at det unge paret skulle flykte til Sovjetunionen for å komme seg unna nazistene. De sov langs veien, i jernbanevogner og på jernbanestasjoner. De opplevde kulde i Uralfjellene og brennende hete på steppene i Uzbekistan. De bodde i et forfallent leirhus i utkanten av en muslimsk by hvor innbyggerne hatet jødiske flyktninger. Hans far ble syk, men syntes han var heldig likevel, for hans søsken omkom i dødsleirene.
Tilbake til Polen
Da krigen var slutt, dro de tilbake til Polen, som nå var kommunistisk. Polen tok imot sine overlevende jøder med utbrudd av voldelig jødehat. De fikk høre at Hitler burde ha gjort jobben ferdig. I industribyen Lodz fikk de halvannet rom i en leilighet som flere familier delte. Det var en stygg bakgård og naboer som ofte var fulle.
Foreldrene var ikke kommunister. Faren var zionist og arbeidet for en jødisk organisasjon. Det var ikke mange jøder igjen i Polen. Ikke-kommunistiske jøder ble mistenkt for spionasje og landsforræderi. Hans mor måtte arbeide utenfor systemet – hun banket på i husene og fikk jobber privat.
Hans mor sa: Vi er flyktninger her i Polen, dette er ikke et hjemland for oss.
Til Israel
Familien dro etter hvert til Israel. Men selv om de var kommet til sitt hjemland, klarte ikke hans mor å omstille seg. Hun lærte aldri hebraisk, språket i Israel. I en årrekke var de fattige. De var først i en transittleir, så i en annen. Etter hvert fikk de en ørliten leilighet.
For å ha noe å leve av måtte hans mor (som altså var kjemiker) arbeide som hushjelp hos velstående familier i Tel Aviv. Hun bar handlekurver, vasket golv og tjente lite.
Plocker skriver: Det hender at jøder med bakgrunn fra arabiske land spør: Hva vet dere europeiske jøder om fattigdom? Plocker pleier ikke å svare.
Flyktningenes verktøykasse
Plocker sier at fra sin mor har han fått flyktningenes verktøykasse: En vilje til ikke å vise fortvilelse. En vilje til å starte på nytt. En tro på at ingen jobb er for dårlig – den skal gjøres godt uansett. Han lærte nysgjerrighet, toleranse, utholdenhet og evnen til å ikke vise sinne. Han lærte også at selv i vanskelige situasjoner har man valgfrihet og kan gjøre det beste ut av situasjonen. Han fikk en viss motvilje mot store penger. Han lærte at det alltid er noen som har det verre, og at vi ikke skal forakte eller dømme dem.
Framtid for barna
Plockers mor var til det siste en flyktning som ikke følte seg hjemme der hun bodde. Hun hadde lite og var skrøpelig.
Men hennes barn og barnebarn fikk et hjemland hvor de hører til. Når Plocker blir spurt om hvorfor han er zionist, svarer han: «For at ikke mine barn skal være flyktninger slik som min mor var.»
