Høsten 2019 skal MIFF utgi boken til Lyn Julius om hvordan jødene ble jaget og presset ut av den arabiske verden. Denne øyenvitneskildringen er gjengitt i et appendiks til boken. Les mer om Farhud her.
—
Denne øyenvitneskildringen av Steve Acre, fortalt til Effy Fisher, er en av de mest malende du sannsynligvis noensinne kommer til å lese.
Farhud – voldelig fordrivelse – er et arabisert kurdisk ord som ble etset inn i bevisstheten til irakiske jøder 1. og 2. juni 1941. Mens de jødiske samfunnene i Bagdad brant, gikk en stolt jødisk eksistens som strakte seg over 2600 år brått opp i flammer.
Som niåring hadde jeg, Sabih Ezra Akerib, som var vitne til Farhud, overhodet ingen forståelse av de monumentale konsekvensene av det jeg så. Likevel skjønte jeg at det ufattelige på en eller annen måte ga mening. Jeg var født i Irak, det eneste hjemmet jeg visste om. Jeg var stolt over å være jøde, men visste utmerket godt at jeg var annerledes, og denne annerledesheten var ikke til å forsone seg med for mennesker rundt meg.
Det året falt 1. og 2. juni på Shavuot – dagen da Torah ble gitt våre stamfedre, og dagen da Bnei Yisrael ble en nasjon. Jeg oppfatter selvsagt det ironiske i at disse to historiske begivenhetene blir knyttet sammen.
Shavuot symboliserte en fødsel mens Farhud symboliserte en død – illusjonens død og identitetens død. Jødene, som hadde følt seg så trygge, ble igjen fordrevet. Vi var blitt advart om at det brygget opp til problemer.
Noen dager tidligere hadde min 20 år gamle bror, Edmund, som arbeidet for britisk etterretning i Mosul, reist hjem for å be min mor, Chafika Akerib, om å være forsiktig. Det gikk masse rykter om en nær forestående fare. Like etterpå dukket den røde hamsaen (håndavtrykk) opp på inngangsdøren vår – en blodig markering av hjemmet vårt. Men av hvilken grunn?
Shavout-morgenen var nifst normal. Min far Ezra var død tre år tidligere, slik at min mor ble enke med ni barn. Jeg hadde ingen far som kunne ta meg med til synagogen, derfor ble jeg hjemme med mor, som laget i stand Shavuot-måltidet. Stemmene utenfor, som ble sterkere og sterkere, hørtes til å begynne med ikke så godt gjennom vinduene våre. Men i den stekende ettermiddagssolen brøt de plutselig igjennom. Stemmer – voldsomme og onde. Mor samlet sammen mine fire søstre og min yngste bror og meg i dagligstuen, der vi krøp sammen. Stemmen hennes var beroligende.
Minuttene gikk ulidelig langsomt. Men jeg var et barn, nysgjerrig og utålmodig. Jeg benyttet meg av at mor var ute et lite øyeblikk, og løp opp på taket. Ved inngangen til den åpne gårdsplassen midt i boligen vår sto det et fem meter høyt daddelpalmetre. Jeg klatret ofte i det treet. Når det ikke var nok å spise, holdt disse dadlene liv i oss. Hver dag uttrykte jeg min takknemlighet for dette treet. Nå klatret jeg opp i det og gjemte meg blant grenene mens jeg stirret ned på det som foregikk under meg. Det jeg så, trosset enhver fantasi.
På den smale grusveien hadde 400–500 muslimer samlet seg med macheter, økser, kniver og geværer. Ropene deres – Iktul al Yahud, slakt jødene – lød mens kulene skjøt ut i luften. Skrikene som strømmet ut av jødiske hjem fikk blodet til å fryse i årene. Jeg klamret meg fast, klistret til grenene. Jeg hørte mors ville skrik: «Weinak! Weinak!» (Hvor er du?)
Men jeg kunne ikke svare, siden jeg var redd for å tiltrekke meg oppmerksomhet. Midt i oppstyret så jeg at huseieren satt ved døren vår med sin spesielle, grønne turban. Han var en hajji som ble betraktet som en hellig mann fordi han hadde gjort den påkrevde pilegrimsreisen (hajj) til Mekka i Saudi-Arabia. Krevende og rasende menn protesterte overfor ham og gikk deretter uforklarlig nok videre.
Av en eller annen grunn fikk boligen vår være i fred. Først senere fikk vi vite at huseieren hadde forklart mennene at det bodde en enke med ni barn der, og at de hadde bedt ham om beskyttelse. Vennligheten viser seg når man minst venter det, og for dette takket jeg G_d.
Redslene fortsatte å utfolde seg. Drapene på menn og barn og angrepene på jødiske kvinner foregikk overalt. Fire hus borte i gaten – hjemme hos Sabiha, mors gode venn – kom det ut en muslim med det som så ut som et blodig stykke kjøtt. Etterpå fikk vi vite at Sabiha var blitt drept og lemlestet. Senere gjentok mor om og om igjen: «Sabiha! De angrep henne! De skar over halsen på henne! De lemlestet henne!»
Samtidig stormet jødene over hustakene og løp for livet. Om det ikke hadde vært for plyndringen som foregikk på bakken, ville flere ha blitt drept. Ingen myndigheter kom for å hjelpe – barbariet hersket.
Alt raseriet og all misunnelsen som hadde bygget seg opp gjennom århundrene fikk utløp i disse forferdelige øyeblikkene. Naboer som vi hadde vært på nikk med og smilt til – og til og med vært til stede hos når sønnene deres ble omskåret – hadde forvandlet seg til umennesker som var innstilt på tilintetgjørelse.
Og deretter begynte brannene. Hus ble påtent mens vandalene ropte og skrek. Sort røyk steg opp mot himmelen. Den stinkende røyken fylte nesen min – sammen med lukten av brennende kjøtt. Jeg skal aldri glemme denne lukten. Hvor lenge var jeg der oppe – en time, to timer? Til slutt hoppet jeg ned på taket og løp inn i armene til mor. Hun klasket til meg mens kroppen hennes ristet – et kjærlig klask.
Senere fikk vi vite at etter å ha forlatt Dahana fortsatte denne myldrende massen av menn, som fikk følge av andre, å plyndre de andre fattige strøkene, før de bega seg inn i de mer velstående bydelene. Den røde hamsaen markerte målene deres. Langs hele hovedgaten Rashid Street i Bagdad brøt pøbelen seg inn i jødiske butikker som var stengt til Shavuot, og plyndret dem. Det de ikke kunne stjele, ødela de. De faste synagogene på hver side av gatene ble herjet, og Torah-ruller gikk opp i røyk.
Ødeleggelsen var total og hensynsløs. Den 2. juni, dag nummer to av Farhud, senket en uhyggelig ro seg. Igjen løp jeg opp og klatret opp i treet. I det fjerne summet fly, og det falt bomber. Britene, som hadde slått leir i utkanten av byen mens de små samfunnene våre brant, rykket endelig inn i byen og ryddet opp igjen i det som hadde gått så tragisk galt. Men for Bagdads jøder var dette for lite og for sent. Det de hadde vært vitne til og opplevd dette døgnet, skulle innvarsle at klokkene ringte for de irakiske jødene. Mange av oss skjønte nå at etter 2600 år var det på tide å komme seg videre.
—
«On Fire in Bagdad: An Eye-witness Account of the Destruction of an Ancient Jewish Community» – fortalt av Steve Acre til Effy Fisher. AMI Magazine, 3. august 2011. https://www.mikecohen.ca/files/steve-acre-farhud-article.pdf
