På israelsk militært hold vedgikk man først at det var mulig at gutten kunne være truffet av en israelsk kule i skuddvekslingen. På palestinsk side ”visste” man at han var skutt av en israelsk soldat som hadde siktet på ham. Den myrdede Muhammad ble intifadaens store ikon, hyldet på veggmalerier i Gaza. Både i Jeriko og Baghdad fikk martyren sin gate; i Kairo fikk gata der den israelske ambassaden holder til, navnet Muhammad al-Durrahs gate – en anklage om at staten Israel stod bak drapet.
Blant journalister og på militært hold begynte man å tvile. De få kulehullene rundt betongblokka så ut til å ha gått rett inn i muren bak, men vinkelen mellom muren og israelerne var ca 30 grader, slik at gutten kunne vært i ly bak blokka. Filmen viser ikke øyeblikket der Muhammad blir truffet, men bare øyeblikket etterpå, da han ligger segnet om, uten synlig skuddsår og blod. Var det hele et filmet skuespill?
Men Muhammed var blitt martyr, og kritikeres tvil avliver ikke en evig martyr. Iraks frimerke fra 2001 viser faren som verner sønnen (Hvorfor lot ikke faren sønnen sitte nærmest betongblokka hvis han ønsket å verne ham mot israelske skudd?): Muhammad Durra, 12 år. Drept av zionisthæren – Palestina 1.10.2000.
Iran (2001) har samme motiv, også Klippedomen, som viser til al Aqsa intifadaen. Mange skoler i Iran er oppkalt etter martyren.
Jordan (2001) utgav to merker, ett som viser far og sønn som søker ly, og ett der Muhammad ligger død på farens fang.
Begge merkene fra Saudi-Arabia har i tillegg kart over Israel/Palestina; det setter hendelsen inn i den store kampen, intifadaen.
Tunisia (2001): BARNEMARTYREN MOHAMMAD DURRAH, samt nasjonalsymbolene Klippedomen og flagg.
Marokko (2002):Med palestinsk ungdom på Klippedomen er martyrgutten koblet til AQSA-INTIFADAEN. I Marokko ble en park kalt opp etter gutten.
Jemen (2002): Martyren Muhammed hviler på palestinakartet. Jemen feirer også en mer ukjent martyr, den fire måneder gamle gutten Eman Hajjo, som ble drept under israelsk angrep i Gaza 7. mai 2001.
I ettertid har flere og flere journalister konkludert med at Muhammad ikke ble drept av israelske skudd, og at scenen nok var arrangert. Se for eksempel Aftenposten 27. mai 2008: ”Videobildene av den palestinske gutten som døde i farens armer har blitt et av vår tids største ikoner. Men filmen var trolig en bløff.”
