Jødene på Vestbredden fikk ikke lov til å bygge under den ti måneders byggestansen som gikk ut 26. september. Men araberne på Vestbredden derimot bygget uten stans, støttet med vestlige bistandsmidler. Denne skjevheten tar Jerusalem Posts journalist Caroline Glick opp i en kommentarartikkel 4. oktober. Glick tilhører høyresiden i israelsk politikk.
Feiltolkning
Hensikten med byggestansen, som amerikanerne presset Israel til å innføre, var å hindre israelerne i å endre ”situasjonen på bakken”. Ifølge Glick skyldes denne forståelsen en palestinsk feiltolkning av en klausul i avtalen fra 1995 undertegnet av PA og Israel.
– Ingen av partene skal ta initiativ til, eller gjennomføre noe som kan endre situasjonen på Vestbredden og Gaza-stripen, som vil påvirke utfallet av forhandlingene, het det i avtalen.
Avtalen var aldri ment å referere til byggeaktivitet. Dessuten refererer ”ingen av partene” selvfølgelig til både Israel og palestinerne, poengterer hun.
Men siden den gang har den palestinske forståelsen fått rotfeste i verdenssamfunnet. Kun én av sidene blir holdt ansvarlige for eventuelle brudd, nemlig Israel.
Tusenvis på tusenvis av boliger
Hvert eneste jødiske hus som har blitt bygget etter 1995 på Vestbredden har ført til internasjonal storm. Palestinerne derimot, har bygget tusenvis på tusenvis av nye boliger utover hele området, uten å ta hensyn til arealplaner og regulering, selv ikke til prinsippet om tilbud og etterspørsel.
Som eksempel på dette nevner Glick at en bilist som reiser fra Jerusalem til Ma’ale Adumim vil passere hundrevis av tomme femetasjers bygninger i Issawiya og andre arabiske nabolag. Den eneste hensikten med at de er reist, er å forhindre at Israel bygger ut boliger og infrastruktur i området.
Den palestinske statsministeren Salam Fayyad har også vært klar i pressen. Palestinerne som bygger den nye byen Rawabi i nærheten av Ramallah, bygger den for å ”endre situasjonen på bakken” på Vestbredden.
To sett regler
Situasjonen som har oppstått etter at den ti måneder lange byggestansen har løpt ut, er ikke slik som verdenssamfunnet tror den er, mener Glick. Det er ikke sant at tusenvis av gjerrige jøder stjeler til seg alt tilgjengelig land på bekostning av uskyldige palestinere. Og det er heller ikke fredsprosessen som virkelig står på spill slik situasjonen er nå.
Problemet er heller at det håndheves to sett med regler: én for araberne og én for jødene.
– Ikke bare blir jødene nektet ekstraordinære rettigheter. De blir også nektet helt uangripelige rettigheter, som retten til privat eiendom. Ikke bare utgjør lovene store fordeler for palestinerne, men de er diskriminerende overfor jødene, skriver hun.
Jødene uten beskyttelse
Det som er i ferd med å skje er at jødene ikke lenger kan regne med beskyttelse av sine fundamentale rettigheter til eiendom av Israels regjering. Så om statsminister Benjamin Netanyahu står imot presset fra USA om å forlenge byggestansen, skader han ikke fredsprosessen noe mer enn om han gir etter.
– En ”fred” som er basert på fjerning av jødenes rettigheter er ikke noe annet enn en oppskrift på krig, mener Glick.
Når vi forstår at byggestansspørmålet er et spørsmål om borgerrettigheter, og ikke om fred, forstår vi at tragedien til jødene på Vestbredden ikke er noe annerledes enn for jødene i selve Israel.
Eksempler
Hun kommer med en rekke eksempler på hvordan jødenes rettigheter også blir fortrengt i Israel, mens araberne får det som de vil. Vi tar med et par av dem:
1. I Shimon Hatzadik-nabolaget i Øst-Jerusalem protesterer venstreorienterte og lokale arabere hver fredag for å gjøre området til en ”jødefri sone”. Jødene som bor her, har kjøpt sine tomter for egne penger og er ikke ulovlige innbyggere. De har kjempet med rettssystemet i en årrekke, for å kunne bo der de bor. Aksjonistene mener jødene ikke har noen borgerrettigheter, av den enkle grunn at de er jøder.
2. Det israelske rettssystemet har beordret at dusinvis av arabiske bygninger i Øst-Jerusalem skal rives. Denne rettsdommen ignorerer hovedstadens ordfører Nir Barkat, av frykt for de internasjonale reaksjonene som kan komme.
– Kun demokrati i navnet
Spørsmålet Glick nå stiller seg, er om Netanyahus regjering vil stå ved sin byggestansnekt og beskytte jødenes rettigheter. Hvis ikke frykter hun at den jødiske staten står i fare for å bli en ”ikke-liberal” stat, som kun er ”demokrati i navnet”. Et land der kravet om ”jødenes rettigheter blir systematisk avvist.”
.
