- Denne artikkelen bygger på en originalartikkel av Raphael G. Bouchnik-Chen publisert av tenketanken Begin-Sadat Center for Strategic Studies. KI er benyttet for denne forkortede utgaven på norsk, som er kvalitetssjekket av MIFF.
President Donald Trumps forslag om å flytte befolkningen fra Gazastripen til primært Egypt og Jordan har skapt betydelige bølger i den arabiske verden. Selv om både Egypts president Abdel Fattah al-Sisi og Jordans kong Abdullah sterkt har motsatt seg dette forslaget, insisterer Trump på at det er gjennomførbart og at de to landene til slutt vil samarbeide. Dette forslaget, som i dagens politiske klima oppfattes som kontroversielt, har mange historiske paralleller.
Bakgrunnen for forslaget
Trump har uttrykt ønsket om å rive ned og bygge opp Gazastripen fra grunnen av for å eliminere all terroristinfrastruktur. Han ser på Egypt og Jordan som logiske destinasjoner for Gazas befolkning, og han antyder at disse landenes økonomiske avhengighet av USA kan tvinge dem til å akseptere planen. Dette kunne få alvorlige konsekvenser for Egypt og Jordan, som begge står overfor økonomiske og politiske utfordringer.
Reaksjoner og motstand
Egypt og Jordan har sammen med Arab League sterkt motarbeidet Trumps forslag. En felles erklæring fra Den arabiske liga understreket at palestinernes ubrytelige rettigheter ikke skal kompromitteres, verken gjennom bosetninger, fordriving, eller annektering av land. Europeiske land har også uttrykt bekymring for etikken i slike tvangsflyttinger, som ofte innebærer tvang selv om de fremstilles som frivillige.
Historiske forutsetninger
Trumps initiativ er ikke et nytt konsept. Historiske paralleller strekker seg tilbake til Israels uavhengighetskrig i 1948-1949, da problemet med palestinske flyktninger først oppstod. Tidligere har det vært flere forsøk på å bosette flyktninger i arabiske land, men disse ble stanset av Arab League, som ønsket å opprettholde spenningen mot Israel gjennom flyktningeproblemet og kravet om «rett til retur».
Tidligere forsøk på bosetting
- Syria: Etter nederlaget i 1948 var det forslag om å bruke palestinske flyktninger som arbeidskraft i Syria, men dette ble stoppet av politiske omveltninger og anklager om imperialistisk innflytelse.
- USA: Flere amerikanske planer inkluderte økonomisk utvikling og kompensasjon for flyktninger, men møtte motstand. John Foster Dulles foreslo i 1955 en plan for å bosette flyktninger i arabiske land gjennom utviklingsprosjekter, mens Eisenhower senere foreslo en økonomisk løsning via regional utvikling. Joseph Johnson i 1962 foreslo at flyktninger kunne velge mellom retur eller kompensasjon.
- Irak: Her var det diskusjoner om en befolkningsutveksling mellom palestinske flyktninger og irakiske jøder, men dette ble aldri realisert.
- Canada: Canada vurderte å ta imot flyktninger for å stabilisere regionen, men dette møtte motstand fra arabiske regjeringer og palestinske grupper som fryktet en «sionistisk konspirasjon».
- Sør-Amerika: Under George W. Bush foreslo Condoleezza Rice at flyktninger kunne bosettes i Argentina og Chile, men dette ble avvist av palestinerne.
FN’s Dag Hammarskjold initiativ
FN’s generalsekretær Dag Hammarskjold foreslo en bred plan for å integrere flyktninger i arabiske økonomier, men dette ble sterkt motarbeidet av arabiske land som følte at det ignorerte palestinernes nasjonale rettigheter og kunne føre til økonomisk og politisk samarbeid med Israel, noe de sterkt motarbeidet.
Jordan som alternativt hjemland
Jordan, som allerede huser en stor andel palestinske flyktninger, er motstander av ytterligere bosettinger som truer stabiliteten i landet. Kong Abdullah har eksplisitt avvist ideen om at Jordan skal bli et «alternativt hjemland» for palestinerne, men ideen lever videre blant noen opposisjonsgrupper som ønsker å undergrave det jordanske kongedømmet.
Konklusjon
Trumps forslag står i en lang tradisjon av mislykkede forsøk på å bosette palestinske flyktninger. Historisk har flyktningene blitt sett på som et politisk verktøy mot Israel, og arabiske land har unngått løsninger som kan tolkes som anerkjennelse av Israels eksistens. De etiske og moralske utfordringene ved tvangsflytting, kombinert med historisk motstand, gjør Trumps plan svært vanskelig å gjennomføre. Arabiske land har også vært bekymret for at bosetting av flyktninger kan føre til interne politiske utfordringer og potensiell destabilisering.
Denne langvarige konflikten illustrerer kompleksiteten i Midtøsten-politikken, hvor flyktningproblemet ikke bare er et humanitært spørsmål men også et sentralt element i den geopolitiske maktkampen. Refleksjoner fra flyktningene selv understreker en følelse av forlatthet fra arabiske ledere, som ofte har brukt flyktningproblemet til politiske formål heller enn å søke varige løsninger.
