Hvorfor tar det Israel så lang tid å avslutte krigen i Gaza? Dette er spørsmålet mange i Norge og resten av verden stiller seg.
Den velinformerte israelske journalisten Amit Segal svarer slik:
Kritikere av Israel antyder at den langvarige konflikten indikerer et ønske om å føre en endeløs krig som tar sikte på å drepe så mange uskyldige som mulig. Også Israels støttespillere uttrykker bekymring for landets forverrede internasjonale anseelse av en langvarig krig i Gaza.
La oss legge til et annet spørsmål: Hvordan klarte Israel å oppnå sine mål i den bemerkelsesverdige operasjonen i Iran på bare 12 dager, eller avslutte sin imponerende kampanje mot Hizbollah på 70 dager, mens Gaza-konflikten drar ut i 20 måneder uten en klar løsning i sikte?
Det er tre hovedgrunner til dette.
Den første er gisler. Israel viser ekstraordinær følsomhet overfor sine borgere og soldater som er tatt til fange av Hamas.
Mens jeg studerte i London, skrev jeg en avhandling om gisselavtaler, og bemerket at Israel ofte bytter 1000 terrorister mot en enkelt soldat. Professoren min returnerte oppgaven min og rådet meg til å rette det han trodde var en skrivefeil – han kunne rett og slett ikke tro at noe land ville godta slike vilkår.
IDF unngår å gå inn i visse områder for å forhindre å skade gisler. For Hamas har disse gislene blitt et «komme-fri-fra-fengsel»-kort: Når gruppens situasjon forverres, løslater de noen gisler og får dermed en to måneders pause til å omgruppere seg.
Den andre er internasjonalt press. Fra begynnelsen av krigen presset Biden-administrasjonen Israel til å tillate humanitære leveranser inn i Gaza. Som et resultat har titusenvis kommet inn i Gaza-stripen siden konflikten startet.
Tragisk nok, i stedet for at humanitær hjelp nådde sivile, ga det som kom inn i Gaza Hamas penger og ressurser. De stjal hjelpeforsyninger og solgte dem videre til oppblåste priser – så mye som 37 dollar for en enkelt sigarett. Hamas beskattet også kjøpmennene på fortjenesten deres og fylte lommene med milliarder av kroner.
Disse pengene gjorde det mulig for Hamas å rekruttere nye krigere, betale lønn til sine tjenestemenn og opprettholde sitt undertrykkende regime over Gazas innbyggere. Situasjonen ligner historien om Baron Münchhausen. Hesten hans ble kuttet i to av en kanonkule. Han fortsatte å vanne hesten ustanselig, men det var nytteløst, ettersom alt vannet bare rant fra den andre siden. Dette er nettopp det som har skjedd her. Israel har drept mesteparten av Hamas’ kampstyrke, bare for å møte nye terrorister betalt med midler indirekte levert av Israel selv, på grunn av internasjonalt press.
I fjor spurte CNNs veterankrigskorrespondent Christiane Amanpour meg om hvorfor Israel ikke tillot mer hjelp til Gaza. Her er et spørsmål tilbake til fru Amanpour: Kan du nevne én annen krig du har dekket der den ene siden ble forventet å gi humanitær hjelp til fienden sin? Det internasjonale samfunnet har, i sitt forsøk på å hjelpe Gazas befolkning, utilsiktet forlenget deres lidelser ved å forlenge konflikten.
Den tredje forklaringen er intern i Israels strategi. Hamas’ styrke var avhengig av krigere, territorium og et omfattende nettverk av tunneler. I løpet av krigens første år, da Israel også kjempet i en annen front mot Hizbollah i Libanon, hadde ikke Israel nok divisjoner til å angripe alle Hamas’ festninger i Gaza samtidig. De utførte midlertidige raid med sikte på å eliminere militante. Men så snart IDF trakk seg tilbake, fylte Hamas opp rekkene sine.
Nå som konflikten i nord er løst, har IDF nå tatt i bruk en annen strategi: permanent erobring av territorium og systematisk ødeleggelse av Hamas’ tunnelnettverk. Hamas-krigere blir nektet et sted å trekke seg tilbake. Hamas kontrollerer i dag bare en fjerdedel av Gazastripen.
De som ønsker å se Hamas fjernet, bør støtte Israels innsats for å distribuere humanitær hjelp gjennom en uavhengig myndighet, og gi denne krigen noen måneder til så den kan avsluttes. Hvis den ikke blir avbrutt, vil det ikke ta lenger tid. Hele verden vil dra nytte av det.
