«Det er to hovedargumenter som ofte blir brukt til å kritisere USAs president Donald Trumps beslutning om å anerkjenne israelsk suverenitet over Golan. Det første fokuserer på om Israels overtakelse av Golan fra Syria under Seksdagerskrigen i 1967 – og senere annektering – var folkerettslig lovlig. Israels kritikere påstår at Israel har brutt internasjonal lov. I en forlengelse av dette sier de at USAs beslutning legitimerer en ulovlig annektering. Men de som argumenterer på denne måten misbruker den juridiske meningen bak innledningen til FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 fra november 1967, hvor det står at det «ikke er tillatt å erobre landområder i krig», skriver den tidligere israelske FN-ambassadøren Dore Gold, som nå driver forskningsinstituttet Jerusalem Center for Public Affairs.
Dette har ført til en annen vanlig påstand fra dem som kritiserer USAs anerkjennelse av israelsk suverenitet over Golan. De sier at president Trumps beslutning representerer et klart skifte i amerikansk politikk i denne saken. For eksempel skrev Washington Post 22. mars: «Ingen president har anerkjent Israels kontroll over Golanhøydene. Det forandret Trump med en Twitter-melding». Men er det virkelig sant, spør Gold i innlegget sitt.
«Faktum er at juridisk lærde har trukket et klart skille mellom overtakelse av territorium i en angrepskrig – som er ulovlig – og overtakelse av territorium av en stat som utøver sin lovlige rett til selvforsvar. Det var dette diplomater mente med frasen om at «det ikke er tillatt å erobre landområder i krig» – de mente aggressiv krig, ikke forsvarskrig.
Stephen Schwebel, som senere ble juridisk rådgiver for det amerikanske utenriksdepartementet og president ved den internasjonale domstolen i Haag, skrev i 1970 i American Journal of International Law om den juridiske betydningen av denne forskjellen. Han siterte også den anerkjente britiske lærde Elihu Lauterpacht, som argumenterte med at «territorielle endringer ikke kan skje på lovlig måte hvis det er et resultat av ulovlig bruk av makt».
Men når det gjelder Israels overtakelse av Golan handler det om lovlig bruk av makt. Israel tok området i en forsvarskrig. Hva da, spør Gold i innlegget.
«I kjølvannet av Andre verdenskrig ble det gjennomført betydelige territoriale endringer i Europa, hvor aksemaktene mistet territorier til de allierte. For eksempel mistet Tyskland betydelige landområder til Polen og til Sovjetunionen. Schwebel viser til FNs beslutning ved slutten av Koreakrigen om å støtte det sør-koreanske kravet om «betydelig territorium» nord for den 38. breddegrad. Til slutt ble ikke dette kravet realisert. Men det viser klart at FN-pakten anerkjenner staters rett til å bruke makt i selvforsvar, som var tilfellet ved Israels inntreden på Golanhøydene, og at dette hadde implikasjoner for endringer av hvordan grensene var før krigen».
Gold mener det også er feil at Trumps beslutning markerer et markant skifte i amerikansk politikk. USA har lenge støttet israelsk suverenitet.
«Allerede i 1975, i et brev fra president Gerald Ford til statsminister Yitzhak Rabin, uttrykte USA sin politikk angående Golanhøydene. Her skrev Ford: «USA har ikke tatt endelig stilling til grensene. Skulle vi gjøre det, vil vi legge stor pekt på Israels posisjon om at enhver fredsavtale skal være basert på at Israel forblir på Golanhøydene».
I 1991 gjentok USA denne posisjonen og viste til brevet fra Ford. Det samme gjorde de fem år senere, da under Clinton-administrasjonen.
«Disse brevene utgjorde ikke en formel anerkjennelse fra USA av israelsk suverenitet over Golan, men de indikerte at en gang i framtiden, når de hadde «utviklet en endelig posisjon i forhold til grenser», så kunne de komme til å gi en sik anerkjennelse. Nå har den tiden kommet. Det er klart at det ville vært fint om det skjedde i forbindelse med en israelsk-syrisk fredsavtale. Men vi kjenner til hvordan den syriske presidenten Assad har begått massemord mot sin egen befolkning. En ekte fred er langt unna. Men planene om at USA til slutt skulle anerkjenne israelsk suverenitet over Golanhøydene har overlevd. Under Trumps lederskap har «en gang i framtiden» blitt i dag. Trumps anerkjennelse var ikke et brudd med tidligere amerikansk politikk, men snarere en oppfyllelse av den politikken som ble formulert for 44 år siden», skiver Gold.
Det kanskje viktigste aspektet ved USAs beslutning om å anerkjenne israelsk suverenitet over Golan er at det bidrar til stabilitet. Syria misbrukte våpenstillstandsavtalen fra 1949 til 1967 til å skyte mot israelske bønder og byer i Galilea, som ligger 500 meter lavere enn Golan. Syria ble også med i den arabiske krigskoalisjonen i 1967, som videre ødela det gamle systemet med våpenstillstand. De utførte et overraskelsesangrep mot Israel i 1973.
«I dag har det syriske regimet alliert seg med Iran, og har invitert den iranske hæren og sjiamuslimsk milits under deres kommando til å etablere seg på andre siden av Golanhøydene. General Qassem Suleimani, leder av Quds-styrkene i den iranske revolusjonsgarde, har foreslått at denne styrken skal ha opp mot 125.000 menn. Nestlederen i Irans revolusjonsgarde uttalte i fjor sommer at de bare ventet på ordre for å utslette «det onde regimet Israel». Det er helt klart at i denne saken finnes det en aggressiv fiende ved Israels nordlige grenser med voldelige intensjoner – Syria – og en stat som kan bli tvunget til å forsvare seg selv – Israel.
Basert på disse forholdene er USAs anerkjennelse av israelsk suverenitet over Golan en diplomatisk måte å straffe aggressoren på og belønne dem som har vært ofre for aggresjonen. Stater som nekter å gjøre dette skillet undergraver ikke bare Israels sikkerhet, men svekker også fundamentet for en fred i framtiden», avslutter Gold.
