Professor Asher Susser er en seniorforsker ved Moshe Dayan Center for Middle Eastern and African Studies ved universitetet i Tel Aviv. I en artikkel på haaretz.com (Ha’aretz) 18. desember 2008 tok han for seg det som er de arabiske landenes offisielle politikk overfor Israel, nemlig den saudi-arabiske ”fredsplanen”.
Kjernepunktet i planen er et punkt som ble formulert slik på det arabiske toppmøtet i Riyadh i mars 2007 (den engelske versjonen professoren gjengir): «The achievement of a just solution to the Palestinian refugee problem should be agreed upon in accordance with UN General Assembly Resolution 194 while rejecting all forms of patriation [resettlement]»(in Arabic – tawtin). Norsk oversettelse: ”For å oppnå en rettferdig løsning på det palestinske flyktningeproblemet må den avtales i samsvar med FNs generalforsamlings resolusjon 194 idet vi avviser alle former for bosetning.”
Resolusjon 194
I den palestinske debatten, både for ”moderate” som Fatah og ”ekstreme” som Hamas, er resolusjon 194 oppfattet som den internasjonale bekreftelsen på at de arabiske (palestinske) flyktningene fra 1948 og alle deres etterkommere har rett til å vende tilbake til sine hjem i det som nå er Israel. Forskjellen er at Fatah er villig til å forhandle med Israel om hvordan dette skal gjennomføres (men Israel skal bli nødt til å godta prinsippet), mens Hamas vil gjennomføre det uten noen forhandlinger.
Ifølge resolusjon 194 fra desember 1948, artikkel 11, skulle alle de palestinske flyktningene som ønsker det kunne vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine [jødiske] naboer. Israel har argumentert med at slik holdningene til Israel er i den arabiske verden, er det liten grunn til å tro at de som måtte ha vendt tilbake, ville leve i fred med jødene.
Ifølge resolusjon 194 skulle palestinerne kunne velge om de vil vende tilbake til sine hjem i Israel eller få erstatning for sin eiendom. Det saudiske ”fredsforslaget” fratar dem dette valget. For leddet ”vi avviser alle former for bosetning” betyr, ifølge professor Susser, at de arabiske flyktningene ikke skal få lov til å bosette seg i noe annet land enn Israel, i hvert fall ikke noe arabisk land. Med andre ord: Alle flyktningene fra 1948 og deres etterkommere, i alt 4-6 millioner, skal tvinges til Israel. Det ville bety at Israel raskt ville få arabisk flertall og jødene ville være tilbake til sin århundregamle situasjon: Minoritet overalt uten noe sted de kan flykte til når de blir forfulgt. – Nesten alle israelske jøder står sammen om å avvise at de palestinske flyktningene har noen slik ”rett”. Vi kommer tilbake til det i det følgende.
Uaktuell
I utgangspunktet er resolusjoner fra FNs generalforsamling, som resolusjon 194, ikke bindende. Men uansett har tiden løpt fra denne resolusjonen for lenge siden. Vi viser til vår artikkel Ingen rett til å vende tilbake. Der blir det blant annet gjengitt hva en talsmann for FNs høykommisær for flyktninger, Rupert Conville, sier om flyktningers ”rett til å vende tilbake”. Han nevner tre faktorer som begrenser eller fjerner denne retten:
a) Tiden som er gått. Nå er det gått over 60 år for palestinernes vedkommende. Ingen andre flyktningegrupper fra den tiden har noen rett til å vende tilbake, og det er helt urimelig at palestinerne skulle ha det.
b) At den opprinnelige konflikten fortsetter. Det gjør den i høyeste grad i forholdet mellom Israel og araberne. Det viser seg blant annet i at Hamas har i sin grunnlov at Israel skal utslettes, til og med at alle jøder må drepes før oppstandelsen kan komme. Grunnloven til Hamas, som vant det palestinske valget sist, er rent antisemittisk, som professor Hans Fredrik Dahl nylig påviste.
c) Om nye innbyggere har flyttet inn i områdene hvor flyktningene bodde. Da resolusjon 194 ble vedtatt i desember 1948, hadde jødenes flukt fra arabiske land bare så vidt begynt. I tiden etterpå har nesten alle jøder flyktet fra den arabiske verden. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land (de fleste til Israel) enn arabere fra Israel. Det er i stor grad disse jødene som har tatt plassen til palestinerne som flyktet.
Noen ”rett til å vende tilbake” for de arabiske (palestinske) flyktningene fra 1948 (for ikke å si deres etterkommere) er derfor helt urimelig, og det ville bety slutten på Israel. Det er grunnen til at Israel er meget skeptisk til det saudiske ”fredsforslaget”.
Les mer på temasiden Flyktninger i Midtøsten.