– Jeg hadde mange personlige grunner til å ikke dra i millitæret. Jeg hadde planlagt videre studier i matte og fysikk, fag som tar lang tid, og jeg hadde en del andre ting jeg kunne tenke meg å bruke de tre årene av livet mitt på. Det var likevel de ideologiske grunnene som gjorde at jeg virkelig var i tvil om å dra. Jeg var uenig i mye av det den israelske hæren representerer, og jeg ville ikke være en del av det. Et par dager før jeg ble innkalt, snakket jeg med en venn av familien som sa noe som fikk meg til å se ting fra en annen vinkel. Han sa at hvis jeg ikke var enig i måten det israelske millitæret fungerte på, ville det være bedre for meg å dra i millitæret for slik å få muligheten til å gjøre en forskjell. Endringene må komme fra innsiden, sa han. Hvis jeg kunne bidra til at palestinerne som må vente i timesvis på grensepostene møter på én mindre utrivelig israelsk soldat, så ville det være verdt det.
Der og da bestemte David seg for at han skulle dra i millitæret. Han visste ikke hvor han skulle stasjoneres eller hva han skulle tjenestegjøre som før han satt på bussen på vei til basen. Snart viste det seg at han skulle tjenestegjøre i en kampavdeling nord i Israel, ved grensen til Libanon.
– Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle bli en kampsoldat. De første ukene gjennomgikk vi beinhard trening. Maten var vond, sengene harde og treningsøktene tunge og lange, men fordi jeg hadde bestemt meg for å ha det gøy og ta det hele som en spennende utfordring, trivdes jeg faktisk veldig godt, sier David.
Da krigen mellom Israel og Hizbollah brøt ut ved grensen til Libanon sommeren 2006, ble Davids enhet sendt inn i Libanon.
– Situasjonen vi var i føltes ikke ekte, selv mens vi var inne i Libanon. Vi var vant med at det oppstod episoder ved grensen, og stemningen hadde vært anspent i lang tid før selve krigen startet. Vi var klar over alvoret i situasjonen, vi visste at vi var i stor fare, men likevel føltes det hele normalt. Det er kanskje slik mennesket er skapt, at det søker å normalisere en hver situasjon det befinner seg i. Vi ble så vant med de daglige beskjedene om falne soldater, at selv når vi hørte om angrep på enheter i området der vi befant oss, tok vi det med fatning. Alt ble rutine og jeg forsto først senere hvor risikabelt det hele var, innrømmer 21-åringen.
Siden Davids enhet tilhører det nordlige Israel slipper han med stor sannsynlighet å bli innkalt til den pågående krigen på Gaza-stripen. David forteller at han er skeptisk til at Israel nå har sendt inn bakkestyrker, og at Israel burde ha akseptert Frankrikes forslag om 48-timers våpenhvile før de gikk så langt som å sende inn bakkestyrker.
– Det eneste vi kommer til å oppnå ved å trenge inn i Gaza, er en hel generasjon palestinske barn som senere vil ønske hevn over døde foreldre, søsken og venner. Israel må ta selvkritikk og lytte til råd fra verden utenfor. Det hjelper ikke å si at det var Hamas som brøt våpenhvilen, det nytter ikke å hele tiden peke på hva “de andre” gjør galt. Først å fremst må man gå inn i seg selv og rette på sine egne feil, mener David.
David forteller at det finnes israelere som er for Palestina i så stor grad at de er imot Israel.
– Noen vil kanskje tro at jeg er en av dem, men det er jeg ikke. Selv om mye av det som skrives om Israel i media er feilaktig, betyr det ikke at Israel ikke har sine svin på skogen. Jeg synes bare det er viktig at jeg som israeler våger å snakke høyt om feil som begås av Israel.
David opplever at mange israelere føler seg misforstått av verdenssamfunnet og blir oppgitt over gjentatt kritikk fra andre land.
– Mange sier at det er umulig for folk som ikke bor her i området å virkelig forstå hva dette dreier seg om, at det blir for dumt å sitte på den andre siden av havet og synse og mene om konflikten i Midtøsten. Jeg mener det motsatte. Jeg tror vi, israelere og palestinere, er for nær konflikten til å se hvordan den best bør løses. Jeg tror Israel har gått glipp av mange gode muligheter for fred fordi simpelthen er for nær selve konflikten.
Aktiv i fredsorganisasjon
Ved siden av å studere matte og fysikk ved universitetet i Tel Aviv, er David aktiv i organisasjonen CISV Building Global Friendship, en internasjonal organisasjon som driver fredsutdannende arbeid rettet mot barn og unge over hele verden. I fjor sommer deltok han som leder for fire israelske 15-åringer på en internasjonal fredsleir i Italia.
– Før vi reiste visste vi at det kom til å være en delegasjon fra Jordan på leiren, og det viste seg at samtlige av de jordanske ungdommene hadde palestinsk bakgrunn. Jeg snakket med de israelske ungdommene på forhånd og rådet dem til å snakke med jordanerne om konflikten, et råd jeg vet mange andre ikke ville gitt av frykt for å skape dårlig stemning. Jeg synes det er viktig å lære de unge at man må våge å snakke om problemet, å sette ord på situasjonen. Hvis man er flau over å være en del av det hele, så bør man si det også. Vi oppnår ingenting ved å liste oss rundt grøten.
