Et gammelt gresk ordtak går slik: «Reven vet mange små ting, men pinnsvinet kjenner én stor ting.»
Verken pinnsvinet eller reven har alltid rett eller alltid feil. Men noen ganger blir det feil: De som insisterer på å oppdage 57 ulike typer av islamisme, er for eksempel «rever» som har gått amok. De overser fullstendig det som er felles for alle islamister: De avviser alle at noe lovsystem er legitimt hvis det ikke bygger på sharia, islams lov.
Og motsatt vei: Noen insisterer på at alle mennesker deler den samme kost-nytte-analysen (alle søker velstand for seg selv og sine barn, og i siste omgang er det avgjørende). De er farlige «pinnsvin», som tolker alt ut fra «én stor ting». De tror for eksempel at et Iran med atomvåpen vil opptre like rasjonelt som Sovjetunionen (tross alt) gjorde. Det er farlig, det kan ende i et kjernefysisk ragnarok.
Nathan Sharansky
Nathan Sharansky har en fortid som «Zions fange» i Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet. Det vil si at han ble fengslet fordi han søkte om å få flytte til Israel. Hans erfaringer fra Sovjetunionen har fått ham til å tro at alle mennesker egentlig søker frihet. Det ligger under i alt han har skrevet. Han deler verdens land i fryktens land og frie land. Han antar, uten å undersøke det nærmere, at alle kulturer kan forenes med demokrati. Rosenblum mener at det blir litt for mye «pinnsvin», å se alt som én ting.
Han har likevel en del skarpsindige observasjoner om demokrati, for eksempel at tyrannier uunngåelig er mer krigerske enn demokratier. Tyranniene trenger ytre fiender for å lede befolkningens oppmerksomhet bort fra mangelen på frihet. Sharansky mener også at diktaturer er grunnleggende ustabile fordi de ikke kan kreve lojalitet av sine borgere. Han bebreider demokratiene for ikke å ha utnyttet denne sårbarheten til å demokratisere diktaturer.
Sharansky sier at alle politiske fanger i sovjetiske fengsler følte at Sovjetunionen var dømt fra det øyeblikket president Ronald Reagan kalte det «det onde imperiet» og konfronterte det. Han mener også at det var «et av de største svikene mot et folks frihet i moderne historie» da president Barack Obama ikke gav reell støtte til iranske demonstranter i 2009.
Sharansky ble innflytelsesrik ikke minst fordi president George W. Bush leste en av hans bøker og la stor vekt på den.
Da Bush holdt tale om Midtøsten 24. juni 2003, ventet mange at han skulle støtte en palestinsk stat. I stedet støttet han «palestinsk demokrati». Kanskje hadde situasjonen i dag vært bedre dersom ikke Bush og dermed USA siden hadde oppgitt dette.
I sammenheng med dette viste Sharansky hvor liten hensikt det har for Israel å undertegne en fredsavtale med en palestinsk leder som ikke har støtte i sitt folk. Avtalen vil antakelig ikke vare lenger enn lederen som undertegnet den.
Rosenblum er enig i mye av dette. Men han mener det er for enkelt når Sharansky har en tendens til å betrakte demonstrasjonene i de arabiske land som en del av en demokratisk prosess.
Bernard Lewis
Lewis ble født i 1916 og er derfor etter hvert oppe i 90-åra. Han er en britisk-amerikansk historiker. Han er verdenskjent spesialist i islams historie og samhandlingen mellom muslimer og Vesten. Rosenblum oppfatter Lewis som en typisk ”rev” med varierte perspektiver.
Lewis har samlet en umåtelig stor kunnskap om islamske kulturer og samfunn. Han tviler sterkt på at representativt demokrati er innen synsvidde i disse landene.
Mens Sharansky forstår demonstrasjonene i Egypt som uttrykk for ønsket om frihet, påpeker Lewis at opptøyene i Tunisia begynte pga. brødprisene, og i det fattige Egypt var det en sterk økning i hveteprisene som fikk det til å koke over.
Ordet «frihet» finnes på arabisk som en motsetning til å være slave, men det finnes ikke som en motsetning til politisk undertrykkelse. Arabisk har heller ikke noe ord for ansvar i betydningen personlig ansvar, bare for å bli gjort ansvarlig.
For oss i Vesten har en regjering legitimitet når og fordi folket som regjeringen styrer over, er grunnleggende enig i den politikken som føres. Enigheten blir uttrykt ved frie valg på grunnlag av en fri debatt. Det er en tankegang som er ganske fremmed i den arabiske verden. Herskere betrakter staten som sin personlige eiendom. Et eksempel er Saudi-Arabia, hvor staten har fått navnet etter herskerslekta, Saud.
Veien mot demokrati
For Lewis er det ingen snarvei til demokrati i den arabiske verden. Men det finnes demokratiske elementer i kulturen. Et eksempel er konsultative råd, hvor representanter for ulike grupper møter herskeren og får uttale seg. Denne ordningen kan kanskje bygges ut til å gi et mer demokratisk system.
Opplyst despot
En annen måte å sikre en utvikling mot demokrati kan være ved en «opplyst despot» som kan tjene som en slags fødselshjelper. Det beste eksemplet på det er kanskje Mustafa Kemal Atatürk, som grunnla det moderne Tyrkia. Han tvang gjennom en sekularisering og store reformer i utdanningen. Det gjorde Tyrkia til et mer demokratisk samfunn enn andre muslimske stater.
Både Sharansky og Lewis har sikkert viktige elementer av en riktig analyse. Tiden vil vise hvem som får mest rett.
