24. august er det 90 år siden en arabisk mobb gikk til angrep på den jødiske befolkningen i Hebron, i det daværende britiske mandatområdet Palestina. 67 jøder ble drept og 58 såret, i massemordet kjent som Hebron-massakren. De overlevende jødene ble tvunget på flukt og eiendommene deres ble tatt over av araberne. Etter massakren i august 1929 var det for første gang på flere århundrer ikke lenger jøder igjen i jødenes nest helligste by.
Hva var årsaken til massemordet? Det hadde i lengre tid vært stor spenning mellom den arabiske og jødiske befolkningen i det britiske mandatområdet. Tilhengerne til muftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, ble oppildnet av sin leder, som spredte mistro til jødene. Den utløsende årsaken for massakren var falske rykter om at jøder hadde planer om å angripe al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. Det var ikke noe hold i ryktene, men det hindret ikke en illsint mobb i å gå til angrep på de 700 jødene som den gang bodde i Hebron. På sabatten, jødenes hellige dag, gikk den arabiske mobben fra dør til dør og drepte, lemlestet og voldtok Hebrons jøder. Byens synagoger ble vandalisert.
Da opprøret startet skal representanter for araberne ha kommet til rabbiner Slonim, som var leder for mizrahi-jødene i Hebron. Mizrahi-jødene var dypt forankret i området, snakket arabisk og gikk i samme klær som araberne. Den arabiske mobben sa at hvis han bare tillot at de drepte 70 av de nye askenasiske-jødene i byen, så skulle skåne de resterende jødene. Da svarte rabbiner Slonim: «Vi jøder er ett folk». Det førte til at han og resten av familien ble drept. Bare hans 1,5 år gamle sønn Shlomo overlevde.
En av de overlevende etter massakren, Aharon Reuven Bernzweig, fortalte i ettertid om de grusomme hylene da den arabiske mobben gikk inn i de jødiske husene og drepte dem som bodde der. «Rett etter klokken åtte på morgenen begynte vi å høre skrik. Arabere hadde begynt å bryte seg inn i jødiske hjem. Skrikene var hjerteskjærende. Vi ante ikke hva vi skulle gjøre. De gikk fra dør til dør og slaktet alle de kom over. Skrikene og stønnene var forferdelige. Folk skrek etter hjelp, men hva kunne vi gjøre?», fortalte han.
Av de totalt 67 jødene som ble drept i massakren døde 59 i forbindelse med opptøyene, mens 8 døde senere av skadene de pådro seg. Blant de drepte var det et dusin kvinner og tre barn under fem år. 24 av ofrene studerte i byens yeshivah. Araberne begravet nesten alle de jødiske ofrene i en stor massegrav, uten at det ble tatt noen hensyn til jødiske begravelsesritualer. De fleste av de drepte var askenasiske jøder, mens 12 var sefardiske jøder.
Rundt 435 jøder, to tredeler av det jødiske samfunnet i Hebron, overlevde massakren. Tidligere ble det rapportert at de fleste ble reddet av arabiske familier, men den israelske historikeren Benny Morris har utfordret dette narrativet. Han mener at «de fleste ble reddet av at det britiske politiets inngrep og det faktum at mange jøder klarte å kjempe imot mobben». Han understreker likevel at det var arabiske familier som reddet sine jødiske naboer. De overlevende jødene ble til slutt evakuert til Jerusalem av britene.
Det skulle gå flere tiår før jødene igjen kunne returnere til Hebron, byen hvor de jødiske patriarkene er gravlagt. Først etter Seksdagerskrigen i 1967, da byen havnet under israelsk kontroll, kom jødene tilbake. I dag bor det mellom 500 og 800 jøder i Hebron. I henhold til Oslo-avtalen er byen delt mellom Israel og palestinske selvstyremyndigheter (PA). 20 prosent av byen er under israelsk kontroll, mens de resterende 80 prosentene styres av PA. Likevel har jødene bare adgang til å bevege seg på tre prosent av byens areal. 97 prosent av Hebron er i dag helt avstengt for byens jøder.
I H2, området som er under israelsk kontroll, ligger gaten al-Shuhada. Den binder sammen to jødiske nabolag. For å sikre jødene som trafikkerer gaten, er det innført bevegelsesrestriksjoner på gaten for palestinere som ikke bor der. Hit valfarter anti-israelske aktivister som liker å fremstille jødene som et fremmedelement i Hebron. Med vilje, eller av ren uvitenhet, glemmer de helt at jødenes historie i Hebron er dypt forankret gjennom århundre på århundre.
Den israelske journalisten Ben-Dror Yemini skriver i Myter og fakta om Hebron dette: «Det er absolutt ingen grunn til å forsvare alt israelere gjør i dette området. Men jøder – og bare jøder – er holdt borte fra 97 prosent av Hebron, i hele H1 og det meste av H2. Restriksjonene på palestinerne gjelder først og fremst én gate, som blir besøkt av titalls eller hundrevis av folk i uken, slik at «apartheid»-manipulasjonen kan bli solgt til dem».
Løgnen om at al-Aqsa-moskeen er i fare har vært i sirkulasjon i nærmere 100 år. Fortsatt brukes denne løgnen til å oppildne arabiske terrorister til å drepe jøder. De siste årene har det vært mange terrorangrep i Israel hvor terroristene har vært motivert av disse løgnanklagene. Fake news var dødelig farlig i 1929 – og det er dødelig farlig også den dag i dag.
