De 48-timers lange kamphandlingene mellom Israel og Islamsk Jihad ble fulgt med et årvåkent øye av Iran og deres lojale støttespillere i regionen, inkludert Hizbollah. Sjefen for Irans revolusjonsgarde, Hossein Salami, sa torsdag at verden snart «vil se det sionistiske regimets fall», skriver Seth Frantzman, Midtøsten-analytiker i Jerusalem Post, i en analyse i avisen.
Videre sa Salami at Irans militærindustri hadde gjennomgått en kraftig forbedring og at avanserte våpen nå ble utplassert. Våpnene deres er så avanserte – sa han- at de ikke engang vil vise dem fram til iranske medier.
Det den iranske lederen hintet til er presisjonsstyrte våpen, kryssermissiler eller droner, som er den samme trusselen som Iran brukte til å angripe saudiarabiske oljeanlegg i september. Frykten er at den islamske republikken også vil angripe Israel med slike våpen, som nesten er umulig å stanse.
– Vi kan forsikre den iranske nasjonen om at de væpnede styrkene og revolusjonsgarden er så mektig at de kan takle fienden. Folket vårt kan være trygge på at vi kan knuse våre fiender, sa Salami i talen sin.
Den mektige lederen for Irans revolusjonsgarde og hans enhet, som har missiler i tillegg til droner, hintet til at han fulgte nøye med på kampene mellom Israel og Islamsk Jihad i Gaza, som sponses og støttes av Iran.
For Israel er Iran og deres mange lojale støttespillere, som finnes i Libanon, Syria, Nord-Irak, Jemen og på Gaza, landets største strategiske trussel. Statsminister Benjamin Netanyahu har advart Iran mot å forankre seg i Israels naboland. Det israelske forsvaret har også gjennomført utallige luftangrep for å forhindre Iran i å forankre seg militært i nabolandene.
IDF-sjef Aviv Kochavi advarte i slutten av oktober om at situasjonen både på Israels nordlige og sørlige front er skjør og at en konflikt lett kan utvikle seg. Men den iranske trusselen i nord er den aller største utfordringen for Israel.
Blant annet er det en økende trussel fra Iran-lojal sjiamilits i Syria. Det inkluderer et nettverk av grupper som forbinder libanesiske Hizbollah til Irak-baserte grupper som Kataib Hezbollah, som opererer i Syria. I 2018 ble en Kataib Hezbollah-base utsatt for et luftangrep nær Albukamal. Også andre luftangrep, som irakisk media har anklaget Israel for å stå bak, har rammet en angivelig iransk base ved Albukamal, ved grensen til Irak.
«Trusselen i nord er en trussel Israel ikke har råd til å overse. Kampen mot Islamsk Jihad var begrenset og Israel brukte bare en liten del av sin kapasitet. De virkelige utfordringene finner vi i nord», skriver Frantzman.
Men de to frontene – nord og sør – er knyttet sammen. Det er fordi Islamsk Jihad er en iransk-alliert terrorgruppe. Den islamske republikken vil ikke angripe Israel direkte, men gjennom sine allierte sjiamilits og terrorgrupper.
«Gjennom 48-timer med kamphandlinger har Islamsk Jihad fått vist litt av hva de er kapable til, men de avfyrte ikke sine langdistanseraketter mot mål nord for Tel Aviv. De mistet noe av rakettarsenalet sitt, men de har fortsatt flere tusen raketter igjen. Likevel, sammenlignet med Hizbollah, er det bare fem prosent av deres rakettarsenal. Det er det store bildet her», skriver han.
Iran ønsker å utnytte kaoset i Irak og den amerikanske tilbaketrekkingen fra deler av Syria. De ønsker å ha en åpen vei til havet gjennom Irak og Syria til Libanon. De ønsker en sjiamuslimsk akse fra Iran til Middelhavet.
«Men de må også være forsiktige, fordi de har utfordringer hjemme med økonomien – og de har lest uttalelsene til USA, inkludert fra utenriksminister Mike Pompeo, om at de vil støtte Israel mot all aggresjon fra Iran».