Simon Henderson er en veteranforsker, stipendiat ved Washington Institute for Near East Policy. I en artikkel som han mandag publiserte i The Hill, skriver han: «Det ser ut det har startet en slags atomkrig i Midtøsten». Videre skriver han at mange mennesker sier Israel stod bak eksplosjonen ved Irans anrikningsanlegg i Natanz. Satellittfoto fra stedet viser at stedet fikk store skader i eksplosjonen. Det viser også bilder Iran selv har publisert.
Som følge av eksplosjonen må iranerne nå stole på eldre IR-1 sentrifuger for anrikning av uran. Problemet for Iran er at disse sentrifugene kan ikke anrike uranium på det nivået som kreves for å kunne produsere en atombombe. Vi kan anta, skriver Henderson, at Iran har gått tilbake til å produsere mer avanserte IR-2 sentrifuger som de trenger til dette formålet.
Henderson tror eksplosjonen har satt Natanz-anlegget ut av drift, og at Iran sannsynligvis ikke har noe alternativ til de avanserte sentrifugene. Det iranske atomprogrammet har blitt satt tilbake måneder, om ikke år. Det er det samme anslaget som ulike etterretningsorganisasjoner har kommet med de siste dagene. De mener programmet er satt tilbake mellom ett og to år.
Mellom 2009 og 2013 raste det en debatt mellom høytstående politikere og sikkerhetstjenestene i Israel. Statsminister Benjamin Netanyahu var en av dem som snakket varmt om et israelsk angrep på Irans atomanlegg. Men Netanyahu, som mesteparten av tiden hadde støtte fra sin forsvarsminister Ehud Barak, møtte kraftig motstand fra de israelske sikkerhetstjenestene, skriver Amos Harel i en kommentarartikkel i den israelske avisen Ha’aretz.
Kontroversen dreide seg den gangen om måte angrepet var planlagt på, et «bråkete» flyangrep som Israel ikke kunne benekte at de stod bak. Ledere i det israelske forsvaret, Mossad og Shin Bet fryktet et slikt angrep bare ville utsette det iranske atomprogrammet for en relativt kort periode, at det ville være komplisert og at det kunne føre til en krig mot Iran og Hizbollah.
Dette ville ha en alvorlig påvirkning på den israelske hjemmefronten og ville ødelagt forholdet til Obama-administrasjonen. Nå vet vi hvordan det endte: Netanyahu ga seg og angrepet ble skrinlagt. I 2015 skrev president Barack Obama en avtale med Iran om å fryse deres atomprogram, skriver Harel.
I dag er det en annen president i Det hvite hus. Hvis Henderson og andre har rett, har Israel, åpenbart med kunnskap og støtte fra USA, funnet en løsning på problemet i lys av Irans gjenopptaking av atomprogrammet. I stedet for et luftangrep, har det skjedd en mystisk eksplosjon hvor hele hendelsesforløpet er uklart.
Skadene er de samme, men kostnaden kan bli mye lavere. Dette er absolutt ikke slutten på atomprogrammet til Iran, som er spredt over flere områder, hvorav noen er dypt under jorden. Men en hovedpulsåre kan ha blitt truffet.
Ifølge etterretningskilder i Midtøsten og Vesten, sitert i New York Times, var ikke eksplosjonen i Natanz et resultat av et cyberangrep, som det først ble spekulert i, men en bombe smuglet inn i anlegget. Uavhengig av hvem som utførte det, så viste de tre ting: God timing (før de avanserte sentrifugene ble fraktet til et beskyttet underjordisk anlegg), utmerket etterretning og en unik operasjonsevne. Å få til dette krever en imponerende infrastruktur.
For bare to og et halvt år siden kom Israel med en sjelden kunngjøring av en prestasjon som har noen likhetstrekk: Tyveriet av det iranske atomarkivet i det som var en kompleks Mossad-operasjon.
I løpet av en uke har det vært en rekke mystiske eksplosjoner og branner i Iran, med eksplosjonen i Natanz som den mest oppsiktsvekkende. Den mystiske rekken av hendelser inkluderer ifølge ulike rapporter ødeleggelsen av en rakettfabrikk, en klinikk, en fabrikk og et strømanlegg.
Israel har ikke kommet med noen offisiell uttalelse til noen av disse hendelsene. Netanyahu nektet å svare på spørsmål om saken på en pressekonferanse torsdag. Forsvarsminister Benny Gantz sa at det ikke nødvendigvis var Israel som stod bak enhver hendelse i regionen.
Inntrykket er at det ikke nødvendigvis er en forbindelse mellom alle de ulike hendelsene, eller at noen er ansvarlig for dem alle. Men måten dette har skjedd på legger press på Iran til å svare. Uansett er Iran i en vanskelig posisjon: Sanksjonene ledet av Trump-administrasjonen har paralysert landets økonomi, mens koronaviruset og oljekrisen har rasert den. Og Teheran har enda ikke klart å svare på det amerikanske attentatet mot sjefen i revolusjonsgarden, Qassem Soleimani, i Bagdad i januar i år.
Den tidligere lederen for den militære etterretningen i Israel, generalmajor Amos Yadlin, har pekt på flere mulige iranske svar, inkludert cyberangrep.
Tidligere var det Soleimani som ledet et par mislykkede forsøk på å svare med raketter fra Syria etter store israelske angrep på iranske mål i landet.
For to uker siden var det igjen et stort luftangrep, angivelig utført av Israel, hvor iranske våpenlager og baser i Syria ifølge rapporter ble ødelagt.
Men Iran har tidligere vist at de kan slå hardt tilbake. Høsten 2019 viste Iran at også de har imponerende evner, da de gjennomførte et sofistikert angrep på saudiarabiske oljeanlegg med kryssermissiler og droner. Men dette er våpen som må tilsynelatende må flyttes nærmere Israel for å kunne være en trussel mot dem. Det er grunn til å tro at israelsk etterretning følger enhver slik bevegelse for å kunne handle hvis trusselen blir for stor.
Inntil for en uke siden var de fleste mest opptatt av om Israel ville starte anneksjon av territorier på Vestbredden, som trolig ville økt spenningen i regionen. Nå ser det ut til at anneksjon i er helt i det blå, men temperaturen fortsetter likevel å stige i regionen. Det skjer på grunn av spenningen mellom Israel og Iran, med en økonomisk krise i Libanon som bakteppe.
Hizbollah er under et enormt press fra offentligheten der. En konfrontasjon med Israel er nok det siste Hizbollah-leder Hassan Nasrallah trenger eller ønsker seg akkurat nå, men man kan aldri forutse hvordan ting utvikler seg, skriver Harel avslutningsvis, vel vitende om en skjør situasjon i Midtøsten.
