- Artikkelen er skrevet av pensjonert IDF-oberst Shay Shabtai. Pensjonert oberst Shai Shabtai er seniorforsker og visedirektør ved BESA Center (Begin-Sadat Center for Strategic Studies) og ekspert på nasjonal sikkerhet, strategisk planlegging og strategisk kommunikasjon. Han lager strategier for cybersikkerhet og er konsulent for ledende selskaper i Israel. Oversatt til norsk av Bertil Knutsen.
I årene som kommer, vil verden bli mindre opptatt av Midtøsten, bortsett fra i ekstreme krisesituasjoner. Koalisjonen av moderate israelere og saudi-arabere vil i hovedsak bære byrden ved stabilisering av den regionale sikkerheten. Den nåværende krisen, der USA stiller seg på linje med Israel med alle midler, må brukes til å etablere – både på bakken og på politisk nivå – prinsippet om å hindre politisk islam i å kontrollere noen form for militær kapasitet. Felttoget for å nedkjempe Hamas er et skritt i denne retningen.
Den strategiske feilen til Hamas og Israels strategiske fiasko 7. oktober 2023 er drivkreftene bak regionale endringer som vil finne sted de neste årene.
Den eneste aktøren som skjønner dette og ikke lenger tenker ut fra tidligere kriger og den tidligere regionale ordenen, er USA (og muligens også Saudi-Arabia). Den israelske ledelsen og dens fiender, Hamas, Hezbollah og Iran, sitter fremdeles fast i den gamle, trege måten å tenke på.
Grunnlaget for de forventede store endringene i Midtøsten ligger i globale prosesser som vil føre at internasjonal oppmerksomhet avledes bort fra Midtøsten, bortsett fra i ekstreme krisesituasjoner. Den viktigste av disse prosessene er den økte konkurransen mellom Kina og USA for å få global innflytelse, spesielt i Asia og Stillehavet, men også generelt. Den kinesiske presidenten Xi Jinping har satt som mål for Kina å være militært forberedt på å ta over Taiwan, og amerikansk etterretning antyder at tidspunktet sannsynligvis er 2027. Dette vil være utslagsgivende for amerikansk strategi de kommende årene, uansett hvem som er president. Det betyr ikke nødvendigvis noen nær forestående konflikt, men det betyr at politisk og militær årvåkenhet i økende grad vil konsentrere seg om dette problemet.
Den andre viktige prosessen er muligheten for en strategisk krise mellom Russland og Europa (NATO uten USA). Krigen i Ukraina er blitt «irreversible kostnader» for begge parter, og med mindre noe uventet skjer, vil det ikke endre maktbalansen mellom dem. Begge parter prøver fremdeles å oppnå sine mål i konflikten, men det er åpenbart at den strategiske betydningen av disse målene blir mindre, bortsett fra for ukrainerne, som befinner seg mellom barken og veden (en lærdom også for Israel). Putin befinner seg sannsynligvis i sitt siste tiår og er opptatt av sitt ettermæle, og han har mye å ta seg av. Russland har begynt å gjenoppbygge militæret med hensyn til utstyr, arbeidskraft og doktrine. Dette utgjør en betydelig trussel for Europa – spesielt med tanke på den minkende interessen fra USAs side, som for tiden er de som i størst grad sørger for Europas sikkerhet.
I denne situasjonen vil alle aktører – amerikanere og europeere på den ene siden og kineserne og russerne på den andre – miste interessen for Midtøsten de kommende årene. De vil fortsatt se på området som en slagmark for konkurranse og gripe inn i ekstreme situasjoner, men med mye mindre besluttsomhet enn de har i dag.
I dette scenarioet vil stabiliteten i Midtøsten-regionen i økende grad være avhengig av koalisjonen mellom Israel, Saudi-Arabia og andre moderate stater. Byggingen av denne koalisjonen er et av motivene bak USAs innsats for å skape fred og sikkerhetsordninger mellom Riyadh og Jerusalem, og energien som legges i dette arbeidet.
Disse prosessene skaper tilsynelatende muligheter for Iran og deres koalisjon etter hvert som det internasjonale presset mot dem synker og gir dem større handlingsrom. De medfører imidlertid også flere typer risiko for Iran som kan forme landets adferd. I en tid der muligheten for en kjernefysisk krise mellom stormaktene øker, er en uansvarlig atommakt det siste disse landene ønsker. Dette kunne føre til ytterligere spredning i regionen, som Muhammad bin Salman klokelig har advart om. Derfor kan stormaktenes respons på Teherans anstrengelser for å skaffe seg atomvåpen bli ekstremt hard og smertefull. I tillegg har Kinas økonomiske og sivile proaktive engasjement i forskjellige regioner betydelige svakheter, slik det er demonstrert i Sentral-Asia og Afrika, noe som kan komme til å svekke Irans samarbeidsvilje.
Som USAs visepresident i 2014 var president Joe Biden og hans nære rådgiver, Antony Blinken, vitne til Israels manglende evne til å oppnå klare strategiske resultater under Operation Protective Edge i Gaza. Mange i den amerikanske ledelsen, spesielt US Central Command (CENTCOM), husker også Israels ufullstendige suksess i den andre Libanon-krigen. Basert på denne erfaringen har USA satt i gang to prosesser: å lede en strategisk kommunikasjonsinnsats ledsaget av utplassering av styrker for å forhindre en omfattende regional krise og unngå feilberegninger fra aksen Iran–Hezbollahs side.
Om man antar at krisen begrenser seg til Gaza, er den andre prosessen å skape betingelser for å redusere sivile tap, samtidig som man tillater IDF å operere fritt mot både det militære og det politiske Hamas. Den amerikanske innsatsen omfatter tett veiledning av den israelske ledelsen, deriblant daglige samtaler med den israelske statsminister, forsvarsminister og generalstabssjef for å sikre seg riktige beslutninger og gjennomføringer og langsiktig suksess.
Ut fra Saudi-Arabias adferd kan man få en følelse av at landet skjønner sin nye rolle de kommende årene og begynner å gjennomføre den under denne krisen. Der Tyrkia og Qatar sitter fast i gamle tankemønstre som støtter Hamas, og Egypt forståelig nok er bekymret for de potensielle effektene av en stor strøm av flyktninger fra Gaza, virker det som om Saudi-Arabia allerede vurderer sin stilling innenfor rammen av den nye regionale arkitekturen.
Dette er et viktig øyeblikk i en positiv utforming av en ny orden i Midtøsten. USA og Europa vet at de vil minske sin innflytelsesinnsats i regionen de kommende årene, og Saudi-Arabia forstår at landet må betale en høyere pris for stabilitet.
I denne situasjonen må Israel etablere et nytt prinsipp for regional stabilitet: å skille politisk islam fra dens militære kapasitet, altså å demilitarisere politisk islam. Forbindelsen mellom politisk islam og våpen er den sentrale faktoren som bidrar til mangelen på regional stabilitet og utbredelsen av vold og terrorisme på den globale arena. Denne forbindelsen burde brytes både gjennom å nøytralisere den militære kapasiteten til terrororganisasjoner og, enda viktigere, ved å skape større avstand mellom politisk islams aktører og eksklusiv kontroll over militærsystemer på statlig plan. Selv om dette prinsippet kanskje ikke gjelder hvert eneste tilfelle (som med Tyrkia og Tunisia), stemmer det vanligvis. Eksempler er Iran, Libanon, Jemen, Libya og Sudan, der dette prinsippet er tydelig og tjener som generell veiledning.
Dette er den virkelige betydningen av sammenligningen som nå gjøres mellom Hamas og Islamsk Stat (utover den samme forkjærligheten for grenseløs brutalitet). Etter angrepene i september 2001 og fremveksten av Islamsk Stat det forrige tiåret ble dette premisset identifisert av USA, Europa og land i regionen, men det var først og fremst rettet mot globale jihadistorganisasjoner. Store anstrengelser ble gjort for å bryte forbindelsen mellom individer med politisk islam som ideologi og våpenbesittelse. Den nåværende krisen, kombinert med Irans fortsatte ondartede innflytelse, demonstrerer imidlertid at enhver forbindelse mellom politisk islam og militær kapasitet alltid fører til instabilitet og, under visse omstendigheter, ekstrem vold. De forferdelige begivenhetene i grensesamfunnene ved Gaza er bare det siste eksemplet på dette.
Politiske og sosiale islambevegelser kan delta i den demokratiske politiske prosessen, men burde distansere seg fullstendig fra militært ansvar og fokusere på samfunnsmessige og økonomiske temaer. Politiske og konstitusjonelle mekanismer burde opprettes for å unngå at politisk islam tar direkte kontroll over hærstyrker og sikkerhetsorganisasjoner. Kina og Russland, som av klare grunner begge er grunnleggende motstandere av innblanding i andre lands indre anliggender, er likevel også bekymret for en godt bevæpnet politisk islam, særlig hvis den besitter atomvåpen. De ville sannsynligvis taust akseptere og til og med verne om dette prinsippet. USA og Europa ville gripe inn i regionen i ekstreme kriser basert på dette prinsippet, for eksempel i et scenario der det islamske regimet i Iran skaffer seg en atombombe i løpet av et kort tidsrom.
For å gi dette prinsippet substans er det avgjørende at Israel reagerer med fasthet mot Hamas. Den første anvendelsen av dette prinsippet burde være å eliminere deres militære kapasitet i Gaza og fjerne deres politiske ledelse, mens man beholder Gaza-stripens sivile administrasjon og unngår unødvendig skade på sivilbefolkningen.
