Natt til lørdag 26. oktober gikk det israelske luftforsvaret (IAF) til et større angrep på mål i Iran, som svar på det iranske angrepet på Israel 1. oktober.
Angrepet pågikk i timesvis og flere titalls kampfly, tankfly og spionfly deltok i den komplekse operasjonen om lag 1.600 kilometer borte fra Israels grenser.
Det ser ut til at angrepet gikk akkurat som planlagt, med ingen tap på israelsk side. Det i seg selv er en stor prestasjon. Det er enorme risikoer med å utføre en slik operasjon 1.600 kilometer fra Israel. Selv en liten komplikasjon kan føre til utfordringer på liv og død, skriver Lazar Berman i Times of Israel.
På grunn av avstanden mellom Israel og Iran måtte jagerflyene fylle drivstoff i luften underveis mot målene. Hvis det hadde oppstått en komplikasjon med tankingen i luften, eller hvis en flymotor sviktet, kunne pilotene blitt nødt til å nødlande i det som trolig hadde vært fiendtlig territorium.
Det ville vært ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å redde dem ut.
Men ut ifra det som er offentlig kjent er det ingenting som tyder på at oppdraget møtte på vesentlig tekniske utfordringer. Det er ikke bare et vitnesbyrd om dyktigheten til de israelske pilotene, men det sier også mye om profesjonaliteten til luftforsvarets vedlikehold- og støttepersonell.
I stedet for klarte Israel å få flere titalls jagerfly nært nok Iran til å kunne skyte ut presisjonsvåpen mot militære mål i flere bølger.
Iran har i ukesvis vært klar over at et israelsk gjengjeldelsesangrep ville komme. De kan også ha blitt tipset indirekte av Israel om tidspunktet for angrepet. Likevel kunne de ikke gjøre noe for å stoppe israelske jagerfly fra å gjennomføre operasjonen etter planen, skriver Berman.
Regimets mest avanserte luftvernsystemer ble ødelagt i angrepet og det vil ta lang tid å erstatte det. Det er heller ikke sikkert at Russland, som har levert systemet, vil være villig eller i stand til å forsyne Iran med nytt luftvern. Det iranske luftvernet, som var ineffektivt natt til lørdag, er nå enda mindre kapabelt til å stanse israelske jagerfly ved et eventuelt nytt angrep.
Det gjør iranske olje- og atomanlegg mer sårbare enn noen gang.
Luftvernet, som det iranske regimet har investert store summer og prestisje i, fungerer ikke lenger som en avskrekking mot nye angrep. Det gjør heller ikke Hizbollah i Libanon, som Iran i flere tiår har forsynt med våpen og raketter.
Dette var raketter som skulle avskrekke Israel fra å angripe Iran, da Hizbollah ville svare på et slikt angrep med å avfyre tusenvis av raketter mot Israel om dagen. Men etter ukesvis med israelske luftangrep mot den libanesiske terrorgruppens ledelse, våpenlager og rakettramper klarer de ikke å avfyre mer enn et par hundre raketter om dagen, påpeker Berman.
Selv om disse angrepene har forårsaket mange dødsfall og skader, så har de ikke vært så ødeleggende og katastrofale som mange hadde fryktet.
Trusselene fra Hizbollahs store arsenal av raketter påvirker ikke lenger Israels beslutninger når det kommer til potensielle angrep på Iran. Den mangeårige Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah ble drept og israelske jagerfly angrep Iran direkte, men likevel fortsetter dagliglivet i størstedelen av Israel.
Flere israelske opposisjonspolitikere mener Israel ikke bare burde angrepet militære mål i Iran, men også strategiske og økonomiske mål. Det ville i enda større grad svekket det iranske regimet og dets ledelse i Teheran.
Det israelske angrepet kan ha vært noe begrenset når det kommer til den faktiske skaden det forårsaket, men budskapet til regimets øverste leder Ali Khamenei og Irans revolusjonsgarde er likevel krystallklart:
Israel har vist at de kan nå strategiske mål i Iran og treffe hva de vil uten at Teheran kan gjøre noe som helst for å stoppe det, skriver Berman.
Denne gangen var det militære mål som ble angrepet, men iranske ledere er nok klar over at det ikke vil koste Israel mye å fokusere på mål med høyere strategisk verdi – oljeanlegg, symboler på regimet og selvfølgelig det iranske atomprogrammet – ved neste korsvei.
Og snart er det valg i USA. Det kan gjøre situasjonen enda verre for Iran.
Både da Israel ble angrepet av Iran i april og da Iran angrep Israel igjen i oktober jobbet Det hvite hus med Joe Biden og Kamala Harris i spissen intensivt for å begrense Israels gjengjeldelsesangrep. De har fryktet en eskalering som kan trekke USA inn i krigen. Iran har derfor ikke bekymret seg for et amerikansk angrep på iransk territorium i tillegg, mener Berman.
Men til Irans store fortvilelse er det en reell sjanse for at Donald Trump kan være tilbake ved makten i januar 2025. Den langt mer uforutsigbare Trump beordret blant annet drapet på Qassem Soleimani, den beryktede lederen for den iranske revolusjonsgardens Quds-styrke, og trakk USA ut at atomavtalen.
Kombinert med Israels krigføring mot iranske stedfortredere som Hizbollah vil en Trump i Det hvite hus være et skremmende scenario for det iranske regimet.
Det betyr likevel ikke at Iran ikke vil svare på lørdagens angrep. Regimet ønsker ikke å fremstå svak overfor sin egen befolkning eller sine støttespillere i regionen. Og Irans arsenal av ballistiske missiler er stort og kan forårsake skader på Israel, selv om mesteparten skulle bli skutt ned av rakettforsvaret.
Israelerne er heller ikke klare for at iranske angrep er noe man skal venne seg til, selv om skadene så langt har vært relativt små.
Til slutt gjenstår spørsmålet om Irans atomprogram. Vil et økende press på regimet, med enda større følelse av sårbarhet, føre til at Khamenei beordrer utvikling av atombombe som en ny og kraftig avskrekkelse mot Israel og USA?
Det er absolutt mulig, men etter lørdagens angrep er det også sannsynlig at Israel da føler de har kapasitet – og imperativ – til å påføre atomprogrammet betydelig skade med en ny serie angrep, skriver Berman avslutningsvis.
