Vi kan spørre: Hvem er Israel i konflikt med? Palestinerne? 22 arabiske stater? Ja. Men konflikten gjelder 57 muslimske stater, med over 1,25 milliarder mennesker.
Det følgende er referat fra foredraget til den israelske professoren Raphael Israeli på MIFFs landsmøte i Arendal sommeren 2006.
Hva ønsker muslimene for Israel? Hva dreier konflikten seg om?
Vanlige og religiøse konflikter
De fleste konflikter kan løses etter en krig. Hver part har et startpunkt, de utveksler syn (forhandler), og kommer fram til noe begge kan leve med, og det blir omgjort til en avtale. Det er den vanlige konfliktløsnings-prosessen når det strides om områder, penger mm.
Men i en religiøs konflikt er hele problemet på et høyere plan. Det handler ikke om forhandlinger og kompromiss. Den ene parten eller begge er overbevist om at «alt er mitt.» De har ingenting å forhandle om.
Hamas sier at Palestina er gitt av Allah til muslimene for alle generasjoner. Vi kan ikke forhandle om det, det er å gå imot Allah. Alt er deres. [Se Hamas’ charter.]
En konflikt dreier seg vanligvis om noe målbart, en kvantitet. Men her er det ikke spørsmål om hvor mye Israel skal gi opp. Muslimene skal ha alt. Det er en synd for dem å forhandle om det Allah har gitt dem! Det er ingenting å snakke om.
Det er to verdener i måten å tenke på.
Oppfatninger av Israel
Islamister har en serie oppfatninger av Israel.
1) Jødene er ikke et folk, bare en religion. Derfor trenger de ingen stat. Palestinerne er et folk. – At det fantes et jødisk rike i oldtiden, er falsk historie.
I det palestinske charteret, artikkel 20, står dette detaljert. Jøder hører ikke til i Palestina, det gjør palestinerne. [Se også artikkelen Er jødene jøder?]
2) Israel har tiltrukket seg jøder som levde lykkelig i de arabiske land. Islam var alltid meget vennlig mot jødene.
Dette er en myte. At jødene forlot de arabiske land for å dra til Israel, motbeviser dette. Det motbeviser deres propaganda, som de er stolte over.
Jeg [Raphael Israeli] er selv en av dem som foretrakk Israel. Jeg er født i Marokko. Å flytte fra Marokko til Israel er den klokeste reisen jeg noen gang har gjort. [Se også temasiden Befolkningsutveksling.]
3) Jødene fortjener ikke landet. De har våget å føre krig mot Allahs utvalgte folk.
Islam er seierens, erobringens religion. Det passer ikke at dette lille jødefolket, som er forbannet av Allah, overvinner de muslimske land. Dette er naturstridig. Så historien må tilbake til sitt naturlige løp. Jødene må igjen bli beskyttet av det tolerante og rause Islam. [Se temasiden Islam, Israel og jdøene.]
4) Alt land som noen gang var erobret av Islam, blir Islams land for alltid.
Palestina var et av de første landene som ble okkupert på 600-tallet. Det kan ikke tas tilbake av ikke-muslimer.
Palestina og Spania (som ble styrt av muslimer i ca. 800 år) må tas tilbake til Islam. Det oppfattes som lettest å ta Palestina.
5) Jerusalem er på toppen av sakslisten i det islamske verden.
Jerusalem var aldri noen muslimsk hovedstad, men en tilbakestående, liten by. Men når den ble tatt av ikke-muslimer (korsfarerne og Israel), blir den viktig. Bare da blir Jerusalem et viktig symbol, og jihad blir erklært.
Jerusalem er knyttet til en historie om profeten Mohammed. Fra Mekka fløy han med en vingehest til Jerusalem en natt. Der parkerte han hesten, fór opp til himmelen og møtte engler. Og så samme vei tilbake.
Jerusalem var kjent på forhånd som en hellig by. Islam ønsker å gi sin grunnlegger troverdighet. Jerusalem var kjent, ikke Mekka. Historien gjør tradisjonen mer solid.
For muslimene er dette ikke en legende, men et historisk faktum. Og det som teller, er ikke hvordan det var, men hva folk tror.
Jerusalem er den 3. viktigste byen for muslimene. For jødene er det den første og viktigste byen. Men man kan ikke bevise at en manns første kjærlighet teller mer enn en annens tredje. Derfor blir dette vanskelig å løse.
Under forhandlingene i år 2000 kom det fram et forslag om Tempelfjellet som jeg synes var dumt: Muslimene skal ha kontrollen over jorden, jødene under. Jeg [Israeli] sa til min gode venn og kollega, daværende utenriksminister Ben-Ami: Muslimene vil foreslå at dette skal gjelde for hele landet.
PLO og Hamas – relativt og absolutt
Vi har vært litt inne på det allerede: Islam er absolutt. Ingen kompromiss er mulig, hele Palestina skal til Islam.
Med PLO er det annerledes, i hvert fall i prinsippet. PLOs charter ble vedtatt. Det kan endres av dem som vedtok det. Det er sekulært.
Hamas’ charter er som i andre islamske bevegelser: Det er ikke oppgitt noen forfatter, det er ikke oppgitt noen som har vedtatt det. Det er ikke undertegnet. Det ble bare delt ut som Hamas-charteret. Da er det ingen som kan endre det heller. Charteret er ment å være et hellig dokument som ingen kan korrigere. Hver artikkel er støttet av sitater fra Koranen eller Hadith (den muntlige tradisjonen). Det kan ikke endres, det er guddommelig. Ingen forhandlinger er mulig.
PLO har en kvantitativ tilnærming. Det kan forhandles om områder m. m. Hamas sier: Alt tilhører oss. Jødene kan leve som dhimmier under Islam, som før.
PLO har vært forsiktig med ikke å virke anti-semittisk. De var redd for å miste innflytelsen i Vesten. De snakket mot zionismen, ikke mot jøder. Hamas sier tingene rett ut. De er stolte anti-semitter. Jødene er fordømt av Allah. Alle internasjonale organisasasjoner (FNs sikkkerhetsråd, Rotary m.m.) er kontrollert av jøder.Zions vises protokoller blir sitert som en solid kilde.
Så selv om forskjellen kanskje ikke er så stor i praksis, er det en avgjørende prinsipiell forskjell mellom PLO og Hamas.
Ikke selvmord
Muslimer som dreper seg selv og andre, blir kalt for «selvmordsbombere». Men det er villedende. Det er ikke snakk om selvmord eller desperasjon. De kommer for å drepe andre. Å ofre seg selv for et mål, er ikke selvmord.
De som begår selvmord, handler etter sine egne motiver. De løper fra noe i virkeligheten.
«Selvmordsbomberen» har ingen personlig motivasjon. De gjør det for Islams sak. De har et mål i livet. De gjør ikke dette fordi de er fortvilte over fortiden, men fordi de har håp for fremtiden.
De som tar sitt liv (selvmord), holder det hemmelig til de gjør det, de gjør det individuelt. Terroristene blir rekruttert, finansiert, indoktrinert, opplært og sendt av noen til å drepe.
Når noen har begått selvmord, får familien et problem. Det tales ikke høyt om det. Det er en skam. Etter «selvmordsbomberne» er det store feiringer. Familien oppretter et stort telt utenfor huset sitt. Tusener kommer for å gratulere med at mange jøder ble drept. Moren sier, i hvert fall noen ganger: «Dette er mitt livs lykkeligste dag. Mine andre sønner vil også gå som shahid.»
Det minner om japanernes kamikaze under 2. verdenskrig. Jeg kaller dette for islamikaze.
Et resultat av Oslo-avtalen
Hvorfor begynte folk som selvmordsbombere? Uttrykket ble skapt av media og så brukt av palestinerne.
De områdene Israel trakk seg tilbake fra under Oslo-avtalen, ble de områdene hvor selvmordsasjoner ble organisert.
Nå går både Israel, USA og andre land etter terrororganisasjonene. Israel forbeholder seg rett til å gå inn og arrestere bomberne før de bomber, og likeså dem som sender dem. Så nå har angrepene gått ned med 95 %.
Alle avtaler som gir islamistene muligheter (områder m.m.), øker terroren.
Når noe ser ut for å være framskritt mot fred, så er det ikke sikkert det er det.
Spørsmål fra salen:
Jerusalem er det 3. mest hellige stedet i Islam, og vi har fortellingen om Mohammeds himmelfart. Men Koranen nevner vel ikke Jerusalem?
Jeg forstår ikke hvorfor en eventuell stat nr. 2 med palestinsk flertall skal ha hovedstad i Jerusalem. [Staten Jordan har palestinsk flertall allerede.]
Svar fra Israeli:
Erfaringen viser at bare når Jerusalem er under israelsk styre, kan det være et åpent sted. Før 1967 var de hellige stedene stengt for jøder. Islamsk lov gir muslimer fortrinnsrett.
Jerusalem står ikke i Koranen noe sted. Legenden nevner til «det fjerneste stedet i landet». Det heter Al Aqsa på arabisk. Det var et forsøk på å gjøre Jerusalem til et alternativt pilegrimssted, i en situasjon hvor det var rivalisering mellom Damaskus og Medina.
Jerusalem var ikke hovedstad for noe muslimsk land, ikke en gang hovedstad i provinsen. Det var Damaskus.
