Iran før den iranske revolusjonen i 1979 var et ganske annerledes land. Historien fortelles i filmen som har premiere i Israel i dag.
Shah Mohammad Reza Pahlavi inntok et annerledes forhold til Israel og israelere enn dagens ayatollah-herskere. Han var den første statslederen i Midtøsten som anerkjente Israel som en stat og hadde under overflaten et svært tett samarbeid. Og israelere strømmet til landet hans, for å være med å bygge det opp mot god betaling. De levde i sus og dus, med den største respekt fra landets øverste leder.
Så kom revolusjonen. Venstreorienterte og islamister ønsket å styrke Pahlavi-dynastiet, som var støttet av både USA, Storbritannia og Israel. Det er fortsatt dagens tre erkefiender for islamistregimet. Israelerne fikk under revolusjonen skylden for de økonomiske forskjellene i landet. I 1977 startet demonstrasjonene. I utgangen av 1978 begynte befolkningen å streike og paralysere landet og shahen rømte for sitt liv. Populariteten vokste for den eksildømte Ayatollah Ruhollah Khomeini, som i januar 1979 returnerte for å fylle tomrommet etter Pahlavi.
Resten er historie. Iranerne ønsket seg bedre levekår, frihet og håp. Men i stedet for bedre levekår, fikk de fortsatt fattigdom. I stedet for frihet fikk de lenker. I stedet for håp, fikk de knuste drømmer og et av de strengeste prestedømmene i verden.
Paradiset Iran
Historien om israelerne som bodde i Iran under shahen, er med dagens briller en surrealistisk fortelling. Det er en fortelling som nå har blitt film. «Before the Revolution» (2013) av Dan Shadur, som selv var barn i Iran, gir et blikk på innsiden av det ubegripelige livet de levde. For de fleste av israelerne som var en periode i Iran, mener det var den beste tiden i deres liv. Et paradis. Nå forteller de sine historier og om refleksjonene de har gjort seg i ettertid.
Ofer Nimrodi, en nåværende forretningsmann som bodde mange år i Iran, forklarer i filmen.
– Jeg ble født i Iran, men ikke fordi foreldrene mine var persere. Jeg ble født i Iran fordi min far var på et oppdrag for Mossad. På et tidspunkt ble ikke-offisielle diplomatiske kanaler opprettet mellom shahen, Iran og staten Israel. Min far ble utnevnt til militærattaché i Teheran. Han gjorde at Israel og Iran ble to gode venner, sier han.
– Det betydde at Iran forsynte Israel med olje og Israel forsynte Iran med alt som Iran trengte. Israelere bygget de største demningene i landet. Vi tok for oss vannsystemene deres. Israelske kibbutzer utviklet iransk landbruk. Vi bygget landet deres, sier Nimrodi.
Den økonomiske situasjonen til israelerne i Iran var så god, mimrer flere av de som intervjues, at de fleste hadde sin egen hushjelp og kunne kjøpe seg boliger uten lån når de vendte tilbake til Israel.
Beundret Israel
– Shahen beundret Israel, i all hovedsak på grunn av deres militære suksesser. Etter Seksdagerskrigen, da IDF vant over sju arabiske armeer på seks dager, forstod han at Israel er kortet han må ha på hånden, forteller Nimrodi.
En beundring ble altså til en gjensidig «byttehandel». Israel fikk olje, Iran fikk ekspertise tilbake. Begge land hadde dessuten samme hovedfiende, nemlig araberne, og var omtrent like desperate etter å skaffe seg vennestater i regionen. Var dette, som det heter på engelsk, «a match made in heaven«?
Det kunne i det minste virke sånn en stund. Israel solgte masse våpen og klarte slik å hjelp seg selv ut av en tung økonomisk periode. Mossad og den daværende iranske etterretningstjenesten SAVAK, som mange av intervjuobjektene mener Israel var med å bygge opp, samarbeidet tett. Tilsynelatende hadde et demokratisk land og en diktaturstat funnet oppskriften til et evig vennskap.
Måtte flykte landet
Men sommeren 1978 begynner israelerne så smått og innse at noe var i ferd med å skje. Studenter demonstrerte i gatene for frihet. Stridsvogner rullet inn i de fattige delene av Teheran. De fikk også stadig flere bekymringsbrev hjemmefra, med bønner om at de må vende hjem. Så dukker Ayatollah Khomeini for alvor opp på banen:
– Hans tilnærming var: Amerikanerne utnytter landet vårt, bringer inn deres underlegne kultur. Og Israel, selvsagt, representerer amerikansk imperialisme og kolonialisme i Iran. «Utledningene kommer og utnytter dere». Hvis du spurte en perser [på dette tidspunktet] om hvorfor det ikke var noen frihet i Iran, ville de svart «fordi Vesten støtter diktatoren», sier professor David Menashri, som har studert ved Universitetet i Teheran.
– En kan ikke forstå den islamske revolusjonen, kun fra et religiøst-ideologisk perspektiv. Befolkningen ønsket å oppnå to store mål: Sosial og politisk rettferdighet. […] De lengtet ikke etter å returnere til islam. De lengtet etter å få det de fortjente, legger han til.
«Bieffekten» av den iranske befolkningens hunger etter rettferdighet, godt hjulpet av Khomeinis anti-vestlige retorikk, blir at både shah Pahlavi og hans israelske venner må rømme landet. De siste israelerne kom seg ikke ut, før de fikk hjelp av amerikanerne.
Det israelske paradiset, ble Israels fiende. Det nye Iran ble virkelig et annerledes Iran. Men ikke det Iran de frihetstørste innbyggerne ønsket seg.
Se traileren her:
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=6x-Kyi99rL4[/youtube]
Miff.no har fått tillatelse av Heymann Brothers Films til å se og anmelde filmen, som har premiere i Israel 7. september 2013.
