1. På høy tid
Mandag 28. november lanserte Kirkenes Verdensråd (KV) og Kirkens Nødhjelp (KN) en 52 siders rapport med tittelen Beskyttelsesbehovene for minoriteter fra Syria og Irak. Med Israel for fred (MIFF) har tidligere kritisert KV og KN for å fordømme Israel i sterke ordelag (og ofte på feil grunnlag), samtidig som de kirkelige organisasjonene har vært ekstremt lavmælte eller helt stille til andre, mye større konflikter i Midtøsten. I så måte hilser vi rapporten velkommen.
2. På tide med ny erkjennelse
Det er å håpe at KV og KN blir tvunget til nye erkjennelser gjennom arbeidet med rapporten. 4000 personer med minoritetsbakgrunn fra Syria og Irak er intervjuet. En stor del av dem har opplevd å bli trakassert og diskriminert av muslimer, også lenge før den såkalte islamske staten (IS) kom på banen.
Lars Akerhaug, journalist i avisen Dagen, skriver følgende i sitt referat fra presentasjonen:
«Det gikk ikke en dag uten at vi ble trakassert av muslimene, fra vi var helt små, har en person med bakgrunn fra Kaka’i-minoriteten i Irak sagt til Kirkens Nødhjelp.
[Prosjektleder Arne] Sæverås fra Kirkens Nødhjelp understreket i løpet av presentasjonen at slike utsagn var noe av det de hørte aller oftest.»
Det samme var jødenes erfaring da de var en minoritet i Irak, Syria og andre arabiske land. Det samme vil på ny bli jødenes erfaring dersom Israel blir tvunget til å gå med på de politiske kravene som Kirkenes Verdensråd støtter. KVs nåværende leder, den norske teologen Olav Fykse Tveit, har vært en pådriver for palestinske flyktningers såkalte «rett til å vende tilbake». Han er ikke fremmed for å gjennomføre full tilbakevendingsrett, selv om det skulle gi, som han selv skrev i DagenMagazinet 30. april 2008, “feil befolkningssammensetning i staten Israel”. La oss håpe Fykse Tveit og hans menn og kvinner nå, etter å ha lest sin egen rapport, endelig forstår hvorfor jødene i Israel nekter å returnere til en tilstand der de blir en minoritet under et arabisk og muslimsk flertall.
– Alle slags menneskerettigheter blir brutt eller ignorert, sa Olav Fykse Tveit i sin tale under presentasjonen. Kanskje det nå blir Kirkeuka for fred og rettferdighet i Irak og Syria, og ikke bare en årlig kirkeuke til hets og ensidig fordømmelse av Israel? Kanskje det nå blir en Kirkeuka for fred i Israel og Palestina som også retter et kritisk søkelys på islamisme og arabisk nasjonalisme? Det er lov å håpe…
3. Ser KV og KN forskjellsbehandlingen de selv bekrefter?
Kanskje KV og KN også vil begynne å behandle palestinske flyktninger på samme måte som andre flyktninger?
«Palestinerne utgjør en unik flyktninggruppe underlagt sine egne internasjonale lover,» skriver KV og KN (side 39). Disse organisasjonene har dessverre selv vært med på å gi denne uretten legitimitet. De som blir skadelidende er palestinerne.
«Retten til å vende tilbake» som KV og KN forfekter for palestinerne, blir svekket jo lengre tid som har gått, hvis den opprinnelige etnisk-religiøse konflikten fortsetter, og hvis nye innbyggere har flyttet inn i området. FN, med støtte fra EU, har bestemt at det ikke finnes noen slik «rett for flyktninger til å vende tilbake» etter mange år. Man må ta hensyn til at «en ny situasjon er skapt». Det har FN vedtatt når det gjelder Kypros. For palestinerne har det gått nesten dobbelt så lang tid.
KV og KN må slutte å akseptere at palestinerne er underlagt sine egne lover.
4. Ikke ett ord om jødenes flukt fra Syria og Irak
Den nye rapporten er først og fremst rettet mot humanitære aktører, og vektlegger det som kan styrke hjelpearbeidet for syriske og irakiske minoriteter i dagens situasjon. Det er likevel oppsiktsvekkende at rapporten ikke nevner med ett ord at jøder var den første minoriteten som ble drevet på flukt etter at disse statene ble etablert i første halvdel av 1900-tallet.
«De få gjenværende jødene i Syria (100-200) er konsentrert i Damaskus og Aleppo,» heter det på side 18. Men det blir aldri fortalt hvor stor den jødiske minoriteten i Syria en gang var, og hvordan de ble drevet på flukt. At det en gang var en stor jødisk minoritet i Irak, ser ikke ut til å bli nevnt med ett eneste ord. Rapporten tabellfører at det bor mellom 100 og 200 jøder i Syria (dette anslaget er trolig for høyt), men ingen jøder blir tabellført i Irak. Det siste er nok riktig. For noen år siden var det bare fem jøder igjen i landet.
Hvorfor blir ingen historiske paralleller trukket mellom det som har skjedd de siste 15 årene og det som skjedde med jødene fra Irak og Syria i perioden 1935-1970?
Hvordan fikk de syriske og irakiske jødene løst sitt sikkerhetsbehov? De fant i all hovedsak en nødhavn i Israel.
5. Sikkerhetsforsikringer fra troverdige aktører
En løsning tilsvarende Israel er noe mange minoriteter i arabiske land lengter etter og håper på. Det kommer også fram i KVs og KNs rapport. «Et vidt spekter av internt fordrevne flyktninger ønsker sikkerhetsforsikringer fra en aktør som de kan stole på,» heter det på side 31.
Hvem har gitt den jødiske minoriteten i arabiske land sikkerhetsforsikringer? Det har de israelske forsvarsstyrkene og den israelske staten gjort. En del av sikkerheten til tidligere syriske og irakiske jøder som nå bor i Israel, blir ivaretatt av sikkerhetsbarrieren, som KV og KN har gjort det til en gudstjeneste å fordømme. KV og KN ser ut til å ta opp kampen for sikkerheten til andre syriske og irakiske minoriteter. Hvorfor skal da ikke jødene i Israel få lov til å beskytte seg mot den samme tsunamien av trakassering og undertrykkelse som rapporten beskriver?
6. Har Kirkens Nødhjelp for første gang oppdaget hva det vil si å være dhimmi?
Googler du på kirkensnodhjelp.no, vil du bare få ett resultat dersom du søker på ordet «dhimmi». Resultatet er kapittel 2 i rapporten som ble publisert i går.
Hvis man ser på Midtøsten uten å vite noe om dhimmi-begrepet, vil man i beste fall ha store skylapper. I over tusen år var jøder og kristne annenrangs borgere – dhimmier – under muslimsk dominans i den arabiske verden. En hovedgrunn til at det fortsatt er konflikt rundt den moderne staten Israel, er at araberne og palestinerne ennå ikke har akseptert jødenes frihetsbevegelse – zionismen. De har heller ikke akseptert at andre ikke-muslimske minoriteter får selvbestemmelse og/eller frihet i området.
Tredje og siste gang jøde(r) blir nevnt i rapporten, er når den oppgir at Islamsk stat (IS) aksepterer jøder som dhimmier, det vil si at de tilhører en monoteistisk gruppe.
Kirkens Nødhjelp ser fortsatt ut til å ha blinde flekker på området. Dhimmi-statusen blir omtalt som IS’ sin Koran-tolkning, uten at det kommer fram at dhimmi-statusen har vært og fortsatt blir praktisert helt eller delvis i store deler av den muslimske verden.
