Torsdag 20. april inviterer Kirkelig dialogsenter i Stavanger til «dialogseminar» med temaet «Vår europeiske kulturarv». Møtet, som er i samarbeid med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Stavanger og Sølvberget, blir presentert slik:
«Hvilken plass har dialog og sameksitens i våre europeiske kulturarv? Har vi underkommunisert Andalus-perioden – «den spanske gullalder» – i vår historie, der kristne, muslimer og jøder sammen skapte et samfunn preget av kultur, toleranse og åpenhet? Knut Aukrust er av forfatterne av boka «Den spanske gullalder». Responsinnlegg ved Sheikh Waleed Abdul Hakeem.»
For å begynne med den siste først.
Sheikh Waleed Abdul Hakeem er en ledende person i Det muslimske brorskapet i Canada. Han har i tre år vært president for Muslim Students’ Association (MSA), som «fremmer islamistisk ideologi inspirert av Det muslimske brorskapet». Abdul Hakeem er tilknyttet Al Maghrib Institute og Al Kauthar Institute. Dette er islamistiske utdanningsinstitusjoner som har en rekke forkynnere som står for ekstrem islamisme, konspirasjonsteorier og jødehat, ifølge den jødisk-muslimske organisasjonen Stand for Peace. Abdul Hakeem har delt plattform med den tidligere malayiske lederen Mahathir Mohammed som hevder jødene kontrollerer verden og må «settes i ghettoer og periodevis bli massakrert». I Storbritannia pleier Abdul Hakeem omgang med islamistiske ledere med nære bånd til Hamas.
Knut Aukrust er professor ved Universitetet i Oslo. Hans bok om «Spansk gullalder» er blitt slaktet av Gjert Vestrheim, professor i klassiske fag (gresk) ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen.
– Boken inneholder skoleeksempler både på tendensiøs språkbruk, feilaktige og ubegrunnede påstander, manglende kildekritikk og fortielse av sentrale fakta, oppsummerer Vestrheim.
Det var aldri noen spansk gullalder for muslimenes dhimmier (se gjengivelsen av Vestrheims bokomtale under). Men det blir det aldri noen som får høre i Kirkelig dialogsenter. Eller er det ventet at brorskap-imamen skal slå an en mer faktabasert tone enn den norske professoren?
Leder av Kirkelig dialogsenter i Stavanger, Odd Kristian Reme, er presten som kler seg i Palestina-skjerf på Krystallnatt-markering og som støtter politisk krav som vil fjerne Israel som jødisk stat og føre jødene tilbake under muslimsk dominans. Hvis «gullalderen» i Spania er det beste muslimene har å tilby jødene, betakker de seg.
Vestrheim om «Spansk gullalder»
Vi tillater oss å gjengi en lengre del av bokomtalen (les hele på prosa.no) hvor Vestrheim korrigerer Aukrusts framstilling av forholdet mellom jøder, kristne og muslimer.
«Den første delen av den muslimske perioden var preget av en relativt stor religiøs toleranse, slik det var vanlig i alle de områdene som ble erobret under den arabiske ekspansjonen på 600- og 700-tallet: Muslimene utgjorde i første omgang en liten minoritet og kristne og jøder fikk stort sett være i fred, med indre selvstyre i privatrettslige saker, men denne toleransen hadde sine klare begrensninger: Kirker og synagoger skulle ikke være prangende og kirkeklokker var forbudt. Offentlig forkynnelse kunne ikke tillates, det offentlige rom tilhørte islam. Dessuten ble jøder og kristne systematisk diskriminert såvel økonomisk (ekstra skatter), juridisk (konflikter med muslimer måtte føres for muslimske domstoler der ikke-muslimers vitneprov var mindre verdt) og symbolsk (bestemte klesplagg, forbud mot å bære våpen, mot hest som ridedyr, esel bare med damesadel). Ydmykelsen av kristne og jøder var en del av den sosiale orden; i en konflikt med muslimer hadde de lite å stille opp.
Om alt dette har forfatterne lite å si. På side 70 omtales systemet riktignok som «diskriminerende toleranse», men uten at innholdet i diskrimineringen konkretiseres. Derimot får vi gjentatte ganger runde formuleringer som at befolkningsgruppene levde «side om side» (126). Det er nok riktig i rent fysisk forstand, men sosialt, politisk og økonomisk var muslimene privilegert. Vi får vite at «ekteskapelige relasjoner» mellom kongehusene i nord og eliten i sør «var del av den normale orden» (52), men ikke hvilke begrensninger slike relasjoner var underlagt og hvilket maktforhold de var uttrykk for.
Slike ekteskap var bare mulige hvis det var kvinnen som var kristen og mannen muslim, siden det motsatte var i strid med islamsk lov. Barnas religion fulgte naturligvis farens. Kristne prinsesser ble sendt sørover for å giftes, men ingen muslimske prinsesser ble sendt nordover. At kongehusene i nord fant seg i denne praksisen viser styrkeforholdet mellom partene.For de kristne var det muslimske regimet naturlig nok en forverring. For jødene var det en forbedring i forhold til det vestgotiske riket som ble styrtet i 711, og som hadde vært samtidens verste jødehatere. Resultatet var en oppblomstring for jødisk kultur. Det er likevel ikke riktig når det hevdes at Córdoba-kalifatet (929-1031) bygget på «et solid byråkrati som ikke favoriserte noen etniske eller religiøse grupper» (53). Dette blir da også direkte motsagt på side 72, der det heter at «kulturens press og muligheten til karriere tilsa likevel en økende grad av konvertering» til islam, men uten at innholdet i dette «presset» konkretiseres. Videre er det vanskelig å forstå hva forfatterne mener når de på samme side skriver om jødenes «relativt frie overgang til og fra jødedommen». Overgang mellom kristendom og jødedom var nok lite aktuelt, mens overgang fra islam til en annen religion medførte dødsstraff.
Også i den tidlige perioden hadde altså den religiøse toleransen sine klare grenser, som ble tydelig demonstrert i behandlingen av de såkalte Córdoba-martyrene, kristne som offentlig bestred islams lære og dermed oppsøkte martyriet. Dette kan tolkes som uttrykk for at den kristne eliten, som i første omgang hadde klart å beholde mye av sin stilling, nå var under press for å konvertere. Forfatternes velger å se saken fra maktens perspektiv, og deres fremstilling fortjener å siteres i sin helhet (70):
”I perioden 850-59 framsto det en gruppe på om lag 50 kristne som i ettertid er blitt kalt Córdoba-martyrene. I full offentlighet fordømte de Muhammad som en falsk profet og en utsending fra djevelen. Myndighetene visste ikke helt hvordan de skulle håndtere saken, de ønsket ikke bråk, men ettersom erklæringene var i omløp, måtte de reagere. Blasfemi på offentlige steder brøt med dhimmakontrakten. Etter forgjeves samtaler med de anklagede om å dempe sine påstander ble de henrettet i overensstemmelse med den lovbestemt[e] straffen.”
Her blir altså den systematiske undertrykkingen av annerledestroende omtalt som en «kontrakt» som myndighetene motvillig «måtte» håndheve. Valget av perspektiv er interessant, særlig i lys av bokens påstand om at dette var et «pluralistisk samfunn». Også inkvisisjonen førte «samtaler» for å få sine ofre til å «dempe sine påstander»; middelalderens kjettere og de svarte borgerrettighetsforkjemperne i Sydstatene hadde også brutt den sosiale «kontrakten» og ble rammet av «den lovbestemte straffen», men disse regimene holdes sjelden opp som mønstereksempler på pluralisme og toleranse.
Forfatternes manglende vilje til å se politiske realiteter bak jussen viser seg også på side 44, der vi får høre at «Abd al-Rahman I […] kjøpte San Vicente-kirken [i Córdoba] av de kristne, og for å videreføre den lokale historien fikk han satt opp den store moskeen på det samme stedet.» Den «lokale historien» det hentydes til er en jødisk legende om kong Salomo. Det dreier seg om byens viktigste monument, domkirken, som altså ble revet og erstattet med en moské. Man skal være rimelig godtroende for å tro at de kristne solgte den frivillig; de fikk et tilbud de ikke kunne si nei til.
Toleransens grenser fremgår også av massakren på jødene i Granada i 1066, som betegnende nok ikke er nevnt i boken. Forfatterne forteller at Granada på denne tiden var preget av «det nære samkvemmet mellom berbere og jøder» (55), der jøden Samuel ibn Naghrilah ha Nagid var hærsjef og hans sønn Josef «startet arbeidene på det som senere skulle bli til Alhambra» (57). De forteller ikke slutten på historien: Det førte til utbredt misnøye at en jøde var kommet så høyt på strå. Den 30. desember 1066 ble Josef myrdet av en rasende folkemengde og liket korsfestet over byporten. Dagen etter ble byens store jødiske befolkning massakrert. Vår kilde til dette er Abd Allah, som var konge av Granada 1073-90 og beskriver episoden i sine memoarer, uten beklagelse. Josef omtales som «svinet». Fra denne episoden har vi også bevart et dikt av en Abu Ishaq, han omtaler jødene som aper og sier at det er en plikt å drepe dem fordi de har satt seg ut over sin underordnede stilling.
Massakren viser hvilke latente spenninger som fantes mellom de folkegruppene som i følge forfatterne levde «side om side» i et «fargerikt fellesskap». Under de mindre tolerante regimene til almoravidene og almohadene på 1100-tallet fulgte deportasjon av kristne til Nord-Afrika og tvangskonvertering av jøder. Deportasjonen blir omtalt med én linje (60), og forklart som reaksjon på et angrep fra de kristne i nord, på tross av at dette angrepet var «helt urealistisk». Tvangskonverteringen omtales eufemistisk på samme side som at «de nye berberregimene gjorde situasjonen vanskelig for jødene», mens den på side 92 blir omtalt som et «krav», og ikke som en praksis. Konsekvensen var uansett, som forfatterne også skriver, at mange jøder flyktet nordover (60, 92), og at «mot slutten av det 12. århundret fantes det få kristne igjen» under muslimsk styre (60). På tross av dette forteller baksideteksten at det fredelige samlivet under muslimene «varte nesten 800 år».»
