Den siste tiden har Sidsel Wold vært lite inne på MIFFs radar. Hun er ikke lenger korrespondent i Israel, og lager heller ikke saker om Israel fra redaksjonen på Marienlyst. Nå er Wold korrespondent i Tyrkia. Så lenge Wold dekket Israel strømmet det inn med klager til NRK (og til MIFF).
Men folk slutter ikke å reagere sterkt på Wolds journalistiske håndverk, ser vi på Twitter. Wold har helt siden høsten 2014 blokkert MIFF, men med søk kan vi se når andre nevner hennes navn eller Twitter-konto. Her er noen eksempler på reaksjoner på Wold bare fra juni: «Surrealistisk reportasje.» «Servilt av Sidsel Wold.»
- juni publiserte Wold korrespondentbrevet «Slaven som ble imperiets herskerinne». Denne artikkelen har MIFF-medlem Ståle Halsne reagert kraftig på.
– Sidsel Wold skriver om slaveriet og haremet til sultanen som om det var eventyr hvor jentene fikk sitt liv sjanse, skrev Halsne på Twitter 26. juni.
Den som leser artikkelen til Wold kan dessverre se at Halsne har rett.
– Romantisering av bortføring og voldtekt, legger Halsne til.
Også det er rett.
For hva skriver Wold om de 15-16 år gamle kristne jentene som var «brutalt bortført» fra sine familier for å tilfredsstille den osmanske sultanens seksuelle begjær?
«Siden sultanfamilien ikke hadde lov til å ta slaver blant muslimer, ble kvinnene som ble konkubiner og mennene som ble kastrert for å bli evnukker, hentet fra kristne familier. Når de var trygt plassert bak de tunge dørene i dette luksusfengselet, konverterte de til islam.»
De kristne familiene som ble ofrene for de brutale kidnappingene, frihetsberøvelsen og tvangskonverteringene så nok neppe på bortføringen av sine kjære som et resultat av sultanens lovlydighet. Men det er NRK-journalistens vinkling på den grove religiøse intoleransen og diskrimineringen, som også må sees på som en del av en etniskreligiøs krigføring mot de kristne gruppene i imperiet. Wold skriver at slavene «konverterte» til islam, som om det var noe frivillig. Hva som ga den lovlydige sultanen lov å beholde slaver etter at de hadde blitt muslimer, hører vi ikke noe om.
Og det er verre eksempler.
Wold skriver:
«Når jeg går gjennom de lange korridorene, der lysfaklene lyste opp steinveggene i nattemørket, tenker jeg på de unge kvinnene på 15–16 år, som ble fulgt til sultanens soverom. Så nervøse de må ha vært. Men samtidig lykkelige over at det var deres tur i natt. Dette var deres sjanse.
For om hyrdestunden med sultanen ble velsignet med graviditet kunne konkubinen sikre seg makt og rikdom. Men også frykt og ulykke.»
Lykkelig over å møte mannen som bortførte henne fra alt som var trygt og kjært der hjemme? Lykkelig over å møte herskeren som sannsynligvis ødela drømmen om å dele livet med ungdommens forelskelse? Lykkelig over å møte en, i det fleste tilfeller, mye eldre mann, som hadde tatt henne bort fra mamma og pappa? Lykkelig over å møte en som tvang henne til å underkaste seg en fremmed religion? Lykkelig over i praksis å bli voldtatt av en slik eneveldig hersker?
Den dagen Wold finner en 15 år gammel kristen jente som ville glede seg over en slik «hyrdestund», får hun lage en reportasje. I mellomtiden vil vi anta at det fortsatt kommer noen klager på Wolds rapportering til NRK-redaksjonen.
Korrespondentbrevet blir stående som et skoleeksempel på hvordan kristne og jøders tragiske skjebner under muslimsk undertrykkelse kan forskjønnes.
