Den 9. november 1974 talte Yasir Arafat for første gang i FNs generalforsamling. Arafat ble invitert som representant for PLO – en organisasjon som på det tidspunktet åpent ønsket å utslette Israel og som sto bak en lang rekke terrorangrep mot jødiske sivile. Da Arafat var ferdig med talen, brøt store deler av salens delegater ut i stående applaus. De representerte sine land, og på sett og vis hele verdenssamfunnet.
Dagen etter, den 10. november 1974, holdt Israels tidligere statsminister Golda Meir en følelsesladet og historisk tale for det israelske arbeiderpartiets sentralkomité i Tel Aviv. Hun advarte mot verdens tendens til å «ofre» Israel for å unngå konflikt – på samme måte som Tsjekkoslovakia ble kastet til Hitler i 1938.
Golda Meirs tale er et forsvar for Israels rett til å eksistere, og en påminnelse om at det jødiske folk aldri igjen vil godta å bli gjort statsløse og rettsløse i den internasjonale politikkens navn.
Selv 51 år senere er denne talen skremmende aktuell. Mange av temaene Golda Meir tok opp den gangen er like relevante i dag som i 1974. Talen gir således grunn til betydelig ettertanke.
Talen er oversatt til norsk basert på YouTube-videoen, så vi tar gjerne imot innspill om eventuelle rettelser og forbedringer via e-post.
Nederst i artikkelen finner du videoopptaket av den originale talen.
Her er den norske oversettelen:
Dere – som har båret krigens byrder på deres skuldre, og som dessverre må forberede dere på å gjøre det igjen… Derfor må dere ta én grunnleggende beslutning:
Hvis dere tror at dere kjemper, at dere gir deres liv – slik dere har sett mange av deres nærmeste venner gi sine – bare for å forsvare Israel, for de tre millionene jødene som bor i Israel, da vil jeg si noe som kanskje vil sjokkere dere: Det er ikke verdt det.
De seks millioner jødene som gikk til sin død under krigen, var ikke dårligere mennesker enn oss. Vi er ikke ett hår bedre enn dem.
Men fordi jeg er overbevist om at selve eksistensen, fremtiden til det jødiske folk, avhenger av om Israel får være fritt og trygt – eller ikke – er det dette valget dere unge mennesker må ta. Og hvis dere tar det valget, følger alt annet derfra.
Jeg tok det valget for lenge siden. Jeg har ikke vært i krig. Jeg har ikke stått ansikt til ansikt med fienden på slagmarken. Men dette vet jeg:
Alt annet er sekundært.
Det handler ikke om en konflikt mellom Histadrut og regjeringen. Det handler om en kamp mellom det jødiske folk og noen andre – sikkert fredselskende mennesker – som mener: Vel, dette er valget. Enten verdenskrig, eller å kaste Tsjekkoslovakia til Hitler.
Jeg var tilfeldigvis i London da Chamberlain kom hjem fra München. Jeg er overbevist om at Chamberlain ønsket fred. Han veide for og imot: Lille Tsjekkoslovakia – synd på dem, de burde ikke ofres. Men alternativet var en verdenskrig? Så da ofret man Tsjekkoslovakia til Hitler.
Israel vil nekte – med all sin styrke, og den styrken er større enn mange tror – å akseptere å bli behandlet som Tsjekkoslovakia.
Det finnes ingen i verden som ønsker fred mer enn vi gjør. Men vi nekter å bli ofret for freden.
Og denne gangen handler det ikke engang om fred. Vi skal ofres for olje. For milliarder og milliarder av dollar i hendene på en håndfull mennesker.
Vi ønsker at alle skal ha varme hus om vinteren. Vi ønsker at alle i verden skal være lykkelige. Vi ønsker at alle skal ha en høy levestandard – alt det gode i verden – det unner vi alle, av hjertets grunn.
Men på én betingelse: At vi også får være her. At vi også er en del av verden.
Dette må våre fiender vite. Og dette må våre beste venner vite.
Jeg sier dette – og nå snakker jeg ikke på vegne av regjeringen. Jeg snakker på vegne av den vanlige mannen og kvinnen i gata, hver arbeider på fabrikken, hver lege, hver professor. Dette er vår kamp. Dette er vår strid.
Og alt som gjør Israel svakere, spiller rett i hendene på fienden.
Vi sier nå – og Korn* hadde rett – det finnes land, og jeg kjenner mange av dem, som blør i hjertet når de stemmer som de gjør. De vet hva vi har gjort for dem. De vet hva de har fått fra oss – og hva de har fått fra våre naboer.
Åttifem stemmer én vei. Men, mine venner, selve avstemningen – og til og med Arafats tale – var ikke like ille som applausen. Den hysteriske applausen.
Verden har opplevd å se lederen for bødlene, han som myrder barn og kvinner og menn, stå på talerstolen i FN. For en fest!
Og UNESCO! Hvem er vi – og hvem er Arafat? Nå skal de altså få råd om hvordan man oppdrar barn, hvordan man bygger skoler som terrorister lett kan ta seg inn i. Han har mye å lære verden! Og verden lytter.
Ikke hele verden. Ikke alle.
Og jeg snakker ikke bare om dem som stemte med Arafat. Jeg snakker også om våre venner. Våre venner tror de har gjort sitt når de avstår fra å stemme, eller forlater salen, fordi også deres samvittighet – ja, selv de – ikke klarer å bære det.
Å avstå i en slik sak!
Og jeg er faktisk takknemlig for Arafats tale. Han sa sannheten i FN. Kanskje var det viktig at noen israelere hørte det. Han sa det rett ut, klart og tydelig, uten rom for misforståelser: Det handler ikke om Vestbredden. Det handler ikke om Sinai. Det handler ikke om Golanhøydene.
Det handler om alt.
Han sa: Jødene trenger ikke en stat. Araberne har tjue uavhengige stater, med tusenvis og atter tusenvis av kvadratkilometer. Og vi – vi har omtrent én prosent av det området.
Hvis Hussein ikke hadde gått til krig i 1967, selv etter at Eshkol ba ham la være, ville Vestbredden fortsatt vært hans.
Hvis Assad ikke hadde gått til krig, ville Golanhøydene vært Syria.
Hvis Nasser ikke hadde gått til krig i 1967, ville Sinai og Gaza vært i hans hender.
Hvor var palestinerne da?
Og hvorfor er det at folk – velmenende folk – sier til oss, og noen israelere sier det også: «Hadde dere bare gått tilbake til 1967-grensene etter krigen …»
Da stiller jeg alltid et enkelt spørsmål. Et spørsmål som kanskje virker dumt. Men jeg har aldri fått et klokt svar.
Hvis grensene fra 1967 var så hellige, hvorfor ble det da krig i 1967? Alle disse områdene var jo da i arabiske hender.
Vi må forklare at det i 1948 var to flyktningproblemer, ikke ett.
Det var 450 000 til 500 000 arabere som flyktet herfra og ble flyktninger i andre land.
Og det var minst 300 000 jødiske flyktninger i leirer i Europa, tre år etter krigen – i Kypros, bak piggtråd – og hundretusener av jøder i Øst-Europa.
Faktum er at vi siden den gang har tatt imot over én million jøder.
Med vår egen hjelp, gjennom innstramningspolitikk. Med hjelp fra jøder over hele verden. Med hjelp fra regjeringer som har gitt oss lån, og noen ganger gaver.
Men dere ser ingen barn gå barbent. Ingen sulter i Israel.
Det er mye folk burde hatt i tillegg. Men vi har tatt imot disse menneskene. Vi har løst det jødiske flyktningproblemet.
Faktum er at for første gang i jødisk historie – kanskje siden 1948 – finnes det ingen jødiske flyktninger i verden.
*Eliezer Korn (1912–1975) var israelsk diplomat, historiker og Arbeiderparti-politiker. Han representerte Israel i flere internasjonale sammenhenger og advarte mot hvordan mange land stemte mot Israel i FN av politiske hensyn, til tross for egen moralske tvil.
