Gå direkte til Oppsummering
Først konferansen: Blant israelerne var Shlomo Gazit, som er en tidligere leder av den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad og Ron Pundik. Blant palestinerne var Daoud Barakat fra PLOs avdeling for flyktningesaker.
Palestinerne krever rett til å vende tilbake til Palestina, men dette kravet ble ikke tatt opp på konferansen. I stedet ble det snakket om erstatning. De fleste deltakerne fant fordeler ved at erstatningen ble gitt i en rund sum og fordelt skjematisk pr. hode i stedet for å gå etter individuelle eiendommer og landsby-eiendommer. Israel vil da kunne betale uten å erkjenne skyld, mens palestinerne vil kunne se det som en moralsk seier.
Men beløpet er det vanskelig å bli enig om. Slik palestinerne kalkulerer, blir det kjempebeløp. Palestinerne mener at dagens verdi av eiendommene araberne forlot i 1948, er på ca. 2.000 milliarder kroner, og vil legge den til grunn. (Til sammenlikning er den samlede årsinntekten i Israel på ca. halvparten av dette.) Dersom man deler dette beløpet på de 700.000 menneskene som araberne mener flyktet i 1948, blir det 2,86 millioner pr. person. En familie på 5 skulle altså få mer enn 14 millioner kroner! Og dette var folk som for de flestes vedkommende var analfabeter, leilendinger og fattige.
Til sammenlikning: I det oppgjøret Norge har gitt sine jøder, er 200.000 kr maksimumsbeløp som erstatning etter en som var familieforsørger under krigen. (4 barn får 50.000 kr hver etter sin far.) Og da hører det med både at jødene i Norge gjennomsnittlig var atskillig mer velstående enn palestinerne var i 1948 og at 200.000 kr er atskillig mindre verd i Norge i dag enn de er i arabiske land. – Og nå har vi ikke vært inne på forskjellen i situasjonen, der det for Israels vedkommende var en krig på liv og død.
Palestinernes krav bygger på FN-resolusjon 194 fra desember 1948. Den sa at de flyktningene som ønsker det, skal kunne vende tilbake til de eiendommene de forlot i 1948. De andre skal få erstatning for eiendommene.
I 50 år har hele spekteret av jøder i Israel avvist tilbakevending som umulig. Det ville skape arabisk flertall og gjøre at jødene igjen ble i mindretall overalt i verden. – Fra Israels side er en viktig faktor i bildet at praktisk talt alle jødene flyktet fra alle de arabiske landene, det endrer den situasjonen som resolusjon 194 forutsetter til en befolkningsutveksling. Flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel.
Hvor mange arabiske flyktninger fra 1948 er det i dag? FN-organisasjonen UNRWA gir tallet 3,5 mill. Israel sier at dette tallet er overdrevet. PLO sier at mange flyktninger ikke ble registrert, og mener at tallet er 5 millioner.
Israel setter verdien av de jødiske eiendommene i arabiske land opp mot arabiske krav i Israel. Palestinerne svarer at det ikke angår dem, de har ingenting med hvordan jødene er blitt behandlet i arabiske land. – Dessuten er det en alminnelig oppfatning at Israel har svekket sitt krav på erstatning fra arabiske land ved å bøye seg for Egypts krav i forbindelse med fredsavtalen om at denne saken ikke skulle bli tatt opp i forhandlingene. – Et annet argument som blir brukt i denne saken, er at hvis Israel gjør sine betalinger avhengig av erstatninger fra arabiske land, vil land som Libya og Irak få vetorett på fredsprosessen. – Israel svarer at det ikke er rimelig at de skal betale erstatninger, men ikke få.
Det er et spørsmål om hvordan man beregner prisene. Dersom man skal legge dagens priser på jord og bygninger til grunn, er jødisk eiendom i arabiske land (hvor prisene er lave) mindre verd enn arabiske eiendommer i Israel (hvor prisene er skyhøye). Men legger man andre kriterier til grunn, f. eks. hvilken inntekt jord og bygninger kunne skaffe eierne, blir bildet et annet.
Jordan og andre arabiske land har annonsert at de vil stille krav om å få dekke utgifter de har hatt til å ta imot palestinske flyktninger. I så fall må jo Israel ha rett på tilsvarende erstatning fra både arabiske land, Russland og andre land.
Fra israelsk side har man lagt vekt på at araberne ble oppfordret av sine egne til å flykte i 1948, slik at de ikke kom i veien når araberne skulle kaste jødene på sjøen. IPCRI (Israel/Palestine Center for Research and Information) har undersøkt denne påstanden ved å spørre en rekke arabiske flyktninger om dette. En flyktning fra Jaffa hadde hørt slike oppfordringer over radio. Men de fleste svarte at de ikke hadde adgang til radio den gangen. (Det forteller noe om hvor fattige de var.) – Det er vel et spørsmål om hvor mange i et område som trenger å ha hørt en slik oppfordring for at den skal bli kjent, spredt og kanskje bli overdrevet.
PLO innser at det nok kan bli vanskelig å få gjennomslag for alle kravene. Et subsidiært krav er at alle som har flyktet fra Israel, fritt skal kunne bosette seg på Vestbredden. Israel sier nei til dette kravet også, bl. a. ut fra vannsituasjonen. Palestinerne svarer at det er ingen som snakker om vann i forbindelse med jødene fra det tidligere Sovjetunionen og andre land.
Asad Abd al-Rahman i PLO har kommet med et “kompromissforslag”: Flyktningene i Libanon skal få vende tilbake til Israel, til det tynt befolkede området i Galilea. Og flyktningene fra Gaza skal få bo i det tynt befolkede området i det sørlige Israel. Dette vil bare ramme 154.000 jøder, som må flytte fra den jorden de arabiske flyktningene skal ha.
Oppsummering
Det er rimelig at jødiske og arabiske flyktninger blir sett under ett. Når det passer slik, legger PLO og andre palestinere meget stor vekt på at de er en del av “det arabiske folk”, og at Palestina er en del av “det arabiske hjemland”. Ja, ikke bare det: Det er rimelig at de arabiske flyktningene fra Israel blir sett i sammenheng med jødiske flyktninger fra alle land.
Etter min oppfatning kan Israel og det jødiske folket godta en hvilken som helst erstatningsordning overfor araberne. Det vil ikke være som helst problem for det jødiske folket å betale palestinerne 2.000 milliarder kroner i erstatninger. Betingelsen er naturligvis at de samme ordningene gjelder jødene også: Jødene skal få dagens markedsverdi av alle eiendommer jødene eide (både de som ble drept og de som flyktet), av bedrifter de måtte legge ned/oppgi/flykte fra, av all dem smerte og lidelse de led, osv. Dette gjelder jøder i hele Europa (øst og vest), i alle arabiske land, i Iran osv. – Dersom slike regler skal legges til grunn, er nok det norske jødeoppgjøret bare forbokstaven på det som må komme.
Men det kan ikke gjelde ett sett regler for erstatninger som jøder skal betale og et helt annet sett for erstatninger som jøder skal få. Det må være de samme reglene som gjelder i alle fall.
Og så må det ikke gjelde andre regler i flyktningetragedier der jøder er innblandet enn i andre tragedier. Samme erstatninger må betales til muslimer og hinduer som flyktet i India, tyskere som flyktet fra Øst-Europa, finner som flyktet fra Karelen, kurdere og drusere som er flyttet omkring i Midtøsten, osv. osv.
Men, som sagt: Jeg føler meg helt sikker på at jødene, med sin lidelseshistorie, vil komme ut med et kjempemessig overskudd av ethvert rettferdig erstatningsoppgjør.
Artikkelen ble første gang publisert i Midtøsten i fokus, nr. 1/2000.
