Det gikk som kjent slik at den norske utenriksledelsen ikke en gang helt skjønte hva som var på ferde da et tysk troppetransportskip ble torpedert utenfor Sørlands-kysten kort tid før tyskernes angrep på Norge.
Dette er ikke det eneste tilfellet hvor land ikke har klart å forutse en krig, selv der hvor ettertiden synes at det burde være helt opplagt. Vi har japanernes angrep på Pearl Harbor. Amerikanerne visste at et slikt angrep var mulig. Men de trodde at Sibir, Panama-kanalen, Filippinene og det som den gangen het Hollandsk Øst-India også var mulige mål. Det skapte en «støy» som gjorde det vanskelig å få fram et klart mønster man kunne forholde seg til.
Våren 1941 hadde Stalin rikelig med informasjon om at Hitler samlet tropper ved fronten. Men han trodde at det var for å styrke sin forhandlingsposisjon. Høsten 1973 kjente israelerne til bevegelsene i den egyptiske og syriske hæren. Men de trodde at det var øvelse, og at araberne ikke ville våge å starte en krig som araberne (ifølge israelernes erfaringer under seksdagerskrigen i 1967) var nødt til å tape.
En kraftig utfordring til israelerne i dagens situasjon er å ikke la seg blinde av lignende myter og oppfatninger, men å forholde seg til virkeligheten slik den er. Det gjelder ikke minst i massedrapsvåpnenes tid, som ser ut for å rykke stadig nærmere.
Fritt etter en artikkel av Brett Stephens i Jerusalem Post 17. oktober 2003.
