Selv om det virker absurd i ettertid, så var det mange i Hamas som trodde at massakren 7. oktober 2023 ikke bare ville påføre Israel stor sorg, men at det også ville føre til Israels utslettelse, skriver Bret Stephens i New York Times.
«Det var deres religiøse overbevisning. De håpet og trodde at angrepet ville inspirere Hizbollah og Iran til å bli med i kampene. Og de trodde at Israel, til tross for all sin høyteknologi, var en svak nasjon. Denne overbevisningen viste seg å være feil – og fatal», skriver han.
Hamas-leder Yahya Sinwar, en av arkitektene bak 7. oktober-massakren, og andre i Hamas-ledelsen mente Israel fremstod som svake da de løslot over tusen palestinere fra fengsel i bytte mot én israelsk soldat i 2011. Sinwar var selv en av dem som ble løslatt i forbindelse med denne avtalen.
Hamas trodde også at Israel var dypt splittet mellom religiøse og ikke-religiøse, mellom jøder og arabere, mellom tilhengere og motstandere av den omstridte rettsreformen. Dette bidro til å skape et feilaktig inntrykk hos Hamas om at Israel var svakt og ustabilt og at landet ville kollapse hvis de ble angrepet.
Sinwar ville at 7. oktober-angrepet skulle være mest mulig bestialsk, «for å fremkalle frykt hos israelere og destabilisere landet». Det var en katastrofal feilvurdering. Israelerne stod mer samlet enn noen gang før etter angrepet.
«Vi vil sannsynligvis aldri få vite om Sinwar [..] noen gang forstod omfanget av sin feilvurdering. Israel smuldret ikke opp i møte med nedslaktningen deres. [..] De begrenset seg ikke til bare noen uker med krigshandlinger, slik som de hadde i tidligere kriger, eller ga etter for uopphørlig internasjonalt press. De ga heller ikke opp sine fleste krigsmål for å få gislene løslatt», skriver Stephens.
Etter to år med krig var det Israel som gikk ut som seierherre – i den grad en varig seier i det hele tatt er mulig å oppnå i Midtøsten, skriver han videre.
Stephens viser til at i kjølvannet av 7. oktober-massakren og påfølgende kriger på flere fronter har Hizbollah blitt betydelig svekket i Libanon, Assad-regimet har falt i Syria og det iranske regimet har blitt ydmyket og svekket.
Israel har også fått tilbake alle de gjenlevende gislene og de har fått forpliktelser fra muslimske land om at Gaza ikke lenger skal styres av Hamas.
«Og de har opprettholdt diplomatiske forbindelser med vennligsinnede arabiske stater. Og til tross for alle globale protester i gatene, fiendtlige kronikker og meningsløse våpenembargo, har de full støtte fra den eneste utenlandske regjeringen som betyr noe: USAs regjering».
Men seieren har også kommet med en høy pris. Over 1150 soldater falt i kamp. Deler av Gazastripen ligger i ruiner med forferdelige lidelser for de sivile som ble fanget i kryssilden. Krigen har har ført til økende antisemittisme verden over. Israel har blitt mer isolert. Både vestlige progressive og et økende antall kohorter på ytterste høyre ser på Israel som den største trusselen i verden.
«Kanskje kunne alt det vært unngått, men jeg tviler på det: Israel ble stemplet som skyldig i krigsforbrytelser allerede i de første dagene av krigen. Jeg tviler også på at de fleste israelere eller støttespillere av Israel seriøst ville ønske å bytte Israels nåværende posisjon mot det motsatte: Strategisk nederlag i bytte mot sympati og mer støtte i Vesten», skriver Stephens og fortsetter:
«Århundrer med forfølgelse og diskriminering, etterfulgt av en periode med medlidenhet, var det som drev jødene til å opprette Israel i utgangspunktet».
Sinwar, som selv ble drept for ett år siden, trodde at den brutale massakren ville skape frykt og splid, men i stedet for forente den. Jøder i Israel, om de tilhørte venstre- eller høyresiden, forstod at de kjempet en eksistensiell kamp. Og de innså at det ikke fantes noen annen trygg nødhavn for dem enn Israel.
«Støtten som Hamas fikk verden over gjorde det klart at selv i dag finnes det ikke noen annen trygg havn for jødene. Ikke Australia. Ikke Canada. Ikke Storbritannia. Ikke Frankrike. Ikke Tyskland. Og kanskje heller ikke USA».
For israelerne var det klart: Det måtte kjempe og de måtte vinne krigen.
«Den nåværende våpenhvilen byr på mange vanskelige spørsmål om hva som skjer videre – for israelere, palestinere og alle andre som er involvert i deres fremtid. Men den bør også avklare noen viktige punkter. Er israelerne svake? Er deres nasjon bygget på sandgrunn? Har de liten tro på sine egne overbevisninger?», spør Stephens før han avslutter:
«Yahya Sinwar og de som fulgte ham trodde det. Graven han laget for seg selv burde avklare det spørsmålet en gang for alle.»
