Isabel Kershner har i en årrekke vært reporter i Jerusalem Report, som ligger på moderat venstreside i Israel. Hun har først og fremst konsentrert seg om å formidle palestinernes situasjon. I nummeret som er datert 14. juni 2004 tar hun for seg intifadaen.
Kershners artikkel inneholder også et intervju med Izz Al-Din Sharif. Han er Arafats personlige utsending i Tul Karm, og har vært guvernør der siden høsten 1996. Da trakk israelerne seg ut som en del av Oslo-avtalen. Han var en av «utlendingene» som hadde vært med Arafat i Tunis.
I intervjuet tegner han et lyst bilde av situasjonen i årene før palestinerne (helt frivillig) startet intifadaen i september 2000. Han framstiller situasjonen slik at hans egen rolle blir framhevet. Men i hvert fall sier han følgende:
Næringslivet seilte i medvind og byen blomstret. Palestinerne hadde samarbeid med israelerne og bekjempet terror. Det palestinske styret fikk til bedre sikkerhet, bedre utdanning, bedre helse og et skikkelig mattilsyn. Japanerne begynte å bygge et sykehus, FN og europeere forbedret vanningssystemet og veier ble etter hvert asfaltert.
I helgene var Tul Karm full av israelske familier som kom for å handle. Alt var billigere og bedre på Vestbredden enn i Israel, sier han. Jødene dro hjem igjen med brede smil. «Årene fra 1996 til 2000 var en gullalder for oss,» sier Arafats mann.
Situasjonen nå
Etter at palestinerne har drevet sin intifada i nesten 4 år, er situasjonen verre. 60 % lever under fattigdomsgrensen. 248 fra Tul Karm-området er drept, 25.000 såret, ifølge Arafats mann. [Tallet for skadde virker sterkt overdrevet. Men skulle det være mer eller mindre riktig, avkrefter det i hvert fall påstanden om at israelerne som regel skyter for å drepe.] 18-22.000 palestinere fra Tul Karm-området arbeidet i Israel før intifadaen. Nå lever de av veldedighet.
Så langt etter Arafats mann. Fra andre kilder hørte Kershner at «alle skylder penger til alle». 70 % av ungdommene blir arbeidsledige når de er ferdig utdannet. Folk kan ikke betale for strømmen. Og skatteoppkreverne våger ikke å kreve noe.
At folk er så fattige, gjør at israelerne kan presse dem til å gi militære opplysninger. Flere innbyggere er blitt henrettet for å være «kollaboratører».
Så langt etter Kershners artikkel. Det er å håpe at når palestinerne nå ser at israelerne har klart å stanse det aller meste av terroren (særlig i de områdene hvor sikkerhetsgjerdet er ferdigbygd), vil de innse at de har alt å vinne på å gå tilbake til en fredelig situasjon.
Relaterte artikler:
Vinner Israel kampen mot selvmordsterroristene?
Gjerdet gir fremgang for Jenin
Like før intifadaen startet
