Verden ønsker at Hamas skal late som om den anerkjenner Israel, slik PLO har gjort. Men det vil i så fall ikke gi noen ekte fred.
Saul Singer er redaktør i Jerusalem Post. 16. februar 2006 hadde han en artikkel i sin avis. Bakgrunnen var at Hamas (en islamistisk organisasjon som ikke anerkjenner Israel) vant valget nylig og nå skal styre de palestinske områdene. Denne artikkelen er hovedkilden til det følgende.
Singer skriver at store deler av verden – til og med Russland og Egypt – tilsynelatende arbeider for å få Hamas til å anerkjenne Israel. Men det de egentlig forlanger, er at Hamas skal late som om den anerkjenner Israel, slik PLO gjorde i 1988. Men når det ikke er ekte anerkjennelse, blir det heller ikke ekte fred.
Så langt har Hamas sagt at noen anerkjennelse av Israel ikke kommer på tale. Men dersom de lar seg presse til det, taler det meste for at det Hamas anerkjenner, er at Israel eksisterer – ikke at Israel har noen rett til å eksistere.
PLO «anerkjente» Israel
Singer gjengir hva Arafat skrev til Israels daværende statsminister Yitzak Rabin i september 1993: PLO anerkjenner staten Israels rett til å leve i fred og trygghet. PLO gav avkall på å bruke terror og annen vold og ville ta ansvar for alle deler av PLO og alt personell for å sikre at de fulgte opp, hindre brudd på avtalen og straffe dem som brøt den.
Ordene var fine nok. Hva var det så som gikk galt?
Det er to hovedsvar på det: Det første er at alt ble ødelagt ved at Israel utvidet bosetningene.
Det andre svaret, som Singer tror på, er at Arafat bare hadde tenkt å holde avtalene så lenge Israel fortsatte med å gjøre innrømmelser. Når Israel ikke hadde mer å gi, skulle volden begynne.
[Noe av det som taler for at sistnevnte tolkning er riktig, er at PLO hele tiden har stått på «retten til å vende tilbake», en «rett» som ville gjøre slutt på Israel og som ingen andre flyktninger fra samme tidsrom har hatt. Vi har tatt opp dette i artikkelen Med rett til landet og vår temaside om flyktninger.]
Ideologisk endring bare i Israel
Før Oslo-avtalen i 1993 regnet nesten alle israelere PLO som en terroristorganisasjon. En palestinsk stat, spesielt hvis den var styrt av PLO, var utenkelig. Siden har det foregått en fullstendig endring i oppfatningen til israelere flest. Nå mener de at en palestinsk stat er i deres interesse.
En tilsvarende holdningsendring skulle skje på palestinsk side. PLO gav formelt opp tanken på å ødelegge Israel. Nå skulle de arbeide for at palestinerne skulle forstå at en jødisk stat er også i deres interesse.
Fordel for palestinerne
For det er i palestinernes interesse at det finnes et Israel. Palestinerne har høyere levestandard og, på mange måter, større frihet enn sine naboer i Syria, Egypt og til og med Jordan. Hadde palestinerne valgt å leve i fred med Israel, ville denne forskjellen i palestinsk favør vært enda større.
Men verden har ikke egentlig forlangt av palestinerne at de skulle endre grunnsyn, slik Israel har gjort.
Midlertidig løsning
Etter mange års fred mener egyptere og jordanere flest fremdeles at Israel ikke har noen egentlig rett til å eksistere. Men de har på en måte avfunnet seg med Israel. Kan ikke et slikt pragmatisk resultat være Israels mål overfor palestinerne også?
Jo, det kan kanskje være det best mulige. Men vi må ikke narre oss selv til å tro at det ville være noen «fred», skriver Singer.
Islam
Kjernen i arabernes avvisning av Israel er ikke nasjonalistisk, men islamistisk. Islamistene avviser at noen ikke-muslimsk stat er legitim, særlig når den ligger i den arabiske verden. Israel er bare et spesielt ondartet tilfelle av denne logikken. [Se temasiden Islam, Israel og jødene.]
Israels mål må være å få palestinerne til å endre den oppfatningen at ikke-muslimske stater er illegitime. Det vil nok ta lang tid. Men krigen Israel fører, er ikke egentlig mot terrorismen, men mot den ideologien som skaper terrorismen.
Å tvinge Hamas til å late som om det anerkjenner Israel, kan være et første skritt. Men det er nødvendig å gå lenger.
Det finnes islamister som mener at det må skapes muslimsk suverenitet over Europa og Amerika, «kristent» styre er ikke legitimt. Disse islamistene regnes som ytterst ekstreme. Men i forholdet til Israel og jødisk suverenitet er dette hovedtanken i den arabiske verden, både fra «nasjonalister» og islamister. Det må vi forsøke å endre på, mener Singer.
Et eksempel
Vi vil gi et eksempel på hvordan dette opplegget virker i praksis:
25. februar 2006 brakte Jerusalem Post hele teksten av et intervju Washington Post hadde med den nyutpekte Hamas-statsmnisteren Ismail Haniyeh. Der sa han blant annet at hvis Israel trekker seg tilbake til grensene fra 1967, vil Hamas «opprette fred i faser». Det vil begynne med en langvarig hudna [våpenhvile som i prinsippet ikke skal vare mer enn 10 år, med mulighet for å forlenge, men den kan ikke være varig]. Hamas ønsker ikke å kaste jødene på sjøen, bare å få landet sitt igjen. [Han sa ikke at dette inkluderer hele Israel.] Han sa at Hamas vil anerkjenne Israel hvis Israel vil «gi palestinerne en stat og gi dem tilbake alle deres rettigheter». [Dette siste betyr bl. a. «rett til å vende tilbake», som vi har kommentert ovenfor. Det fører til at palestinerne overtar hele det området som nå er Israel, så det blir ikke mye igjen å «anerkjenne».]
Dette sa han altså til et vestlig publikum. Hensikten med ordvalget er at de vestlige leserne skal få inntrykk av at han mener at han er villig til å godta at det finnes et varig Israel, samtidig som han ikke sier det i virkeligheten.
I dette tilfellet mente tydeligvis noen at han ikke var avvisende nok i sin tvetydighet, eller noe slikt. Så som vi meldte i en nyhetsmelding 27. februar, har han etterpå sagt at han ble misforstått. Han har ikke godtatt noen fred, med eller uten faser, bare en politisk våpenhvileavtale hvis Israel oppfyller en rekke betingelser.
For oss som har fulgt med noen år, er mønsteret velkjent. Slik har også PLO drevet i mange år: Si noe til et vestlig publikum og så dementere det for hjemmepublikummet.
