Mandag 6. mars 2006 hadde MIFF Stavanger gleden av å ha besøk av Israels ambassadør i Norge, Miriam Shomrat. Det følgende er et referat av det hun sa på møtet.
Jeg er veldig glad for å være her i dag sammen med dere og se så mange av Israels venner som vil høre om Israel. Venner og venninner.
Mitt land er nå i en veldig kompleks situasjon. På den ene siden venter vi på valg 28. mars. Vår statsminister ligger på sykehus i en alvorlig situasjon. Vi har etnytt parti som han har opprettet, og som ser ut til å bli det største partiet etter valget. Det politiske kartet er en ny opplevelse. Folk er usikre på hva de skal stemme på. En forholdsvis stor del av velgerne er flytende stemmer. Det er ikke bare fordi vi har så store endringer i det politiske kartet, men også på grunn av resultatet av de palestinske valgene [lokalvalg høsten 2005, parlamentsvalg 25. januar 2006].
Det har alltid vært slik at palestinerne har hatt en viss innflytelse på de israelske valgene. På 90-tallet var det terror like før valget, det fikk folk til å stemme på det partiet som de mente gav størst trygghet. [I 1996 var det Likud under Netanyahu.] Nå var det et valg som brakte en terrorgruppe til makten i det palestinske området. Man kan ikke overse at dette har en viss virkning på hva partiene sier til velgerne i Israel. Og det vil sannsynligvis også ha noe å si for utfallet av valget.
Sikkerhet
Vanligvis er det som blir sagt i valgkampen mer radikalt enn det man gjør når man er ved makten. Det gjelder også i Israel. Hovedtemaet ved dette valget har vist seg enda en gang å være sikkerhet.
Ønsket sosialt
Da Ariel Sharon trakk Israel ut av Gaza, bestemte seg for å forlate Likud-partiet, satte opp Kadima-partiet og bestemte tidlige valg, ville han ha sosiale og økonomiske spørsmål i sentrum i valgkampen. Og det ønsket de andre partiene også. Hvordan skulle man overvinne fattigdommen? Hvordan få utdanningen bedre? Hvordan skaffe penger til å ha flere medisiner «på blå resept» (at staten betaler det meste av det de koster)?
Israel har en god økonomi i dag. Men vi har også en stor fattigdom. Det er en stor kløft mellom folk i høyteknologi og kommunikasjon på den ene siden, de har høye lønninger. I tradisjonell industri er det kuttet ned. De som har mange barn, har fått barnetrygden kuttet. Dette er problemer som den neste regjeringen må ta fatt i.
Tradisjonelt har spørsmålet om sikkerhet vært det viktigste i våre valgkamper, dessverre. Og etter Oslo-avtalen har det vært terror-handlinger rett før valgene. Dette avgjorde valgene. Denne gangen håpet vi at det skulle være annerledes. Men med Hamas med makten er sikkerhet igjen hovedspørsmålet.
Dilemma
Hamas skaper dilemmaer for israelerne, for giverlandene som støtter palestinerne (blant annet Norge) og også for palestinerne selv, tror jeg. Hamas er en terrorgruppe. Den står i EUs liste over terrororganisasjoner. Israel kan ikke gi støtte til en Hamas-regjering, fordi etter internasjonal rett skal man ikke støtte en terroristgruppe og deres infrastruktur. Dette bygger på resolusjon nr. 1337 i Sikkerhetsrådet etter 11. september 2001. Den forbyr å gi noen støtte til en terrororganisasjon eller dens infrastruktur.
Israel tar inn skatt og toll for det palestinske styret. Det går tilbake til en av Oslo-avtalene (som riktignok ble undertegnet i Paris). Den første hver måned overfører vi toll og skatt som er tatt inn måneden før. Hvis vi gjør det nå, ville det være etter en avtale som Hamas ikke anerkjenner, og som ikke overholder Sikkerhetsrådets resolusjon. Men Israel må også følge de humanitære bestemmelsene i Genève-konvensjonen. Vi ønsker ikke at den vanlige palestineren skal lide overlast humanitært. Det er et dilemma.
Hamas avslår fremdeles å følge kravene fra det internasjonale samfunnet og Israel. De nekter å ta avstand fra vold. De vil ikke godkjenne en tostatsløsning og dermed anerkjenne Israels rett til å eksistere. De nekter å godta de avtalene som det palestinske styret tidligere har lovt å holde: Oslo-avtalene og «veikartet». Dette «veikartet» fastsetter at det palestinske styret skal bekjempe vold og terrorisme mot Israel, og fastsetter også prosedyrer for å komme tilbake til forhandlingsbordet.
Israel har på sin side lovt å ikke utvide bosetningene i de okkuperte områdene. Men veikartet fastsetter et skritt for den ene siden, og deretter ett for den andre siden, til man til slutt når fram. Det første er at palestinerne må bekjempe terror, oppløse all infrastruktur i terrororganisasjonene og samle inn ulovlige våpen. Det har det palestinske styret ikke gjort til nå. Og når dette styret nå blir ledet av et Hamas som sier rett ut at de ikke en gang i prinsippet godtar «veikartet» og avtalene, er Israel i en vanskelig situasjon.
Problem for palestinerne
Men Hamas har også problemer. Det er viktig at de kjenner presset fra det internasjonale samfunnet slik at de forstår at de må ta ansvar for det palestinske folket. Da Hamas vant valget, kom EU med en uttalelse om at Hamas måtte etterleve kravene jeg har nevnt. Den såkalte kvartetten (Russland, EU, FN, USA) har kommet med en klar uttalelse til Hamas om å overholde bestemmelsene. De overfører ingen av de «vanlige» pengene til det palestinske styret.
Men Hamas har en slags gudfar i den iranske presidenten Ahmadinejad. En Hamas-delegasjon var nylig i Iran, like etter det palestinske valget. Der fikk de løfte om at hvis Hamas fortsetter sin harde politikk, vil Iran betale de pengene de går glipp av. Det er ikke sikkert Iran vil gjøre det i virkeligheten, men det sier de i hvert fall. I så fall er det tale om ganske store beløp. EU-landene gir mye penger både samlet og stat for stat. USA gir også mye. Likeså Norge.
Hamas ble invitert til Moskva og var der i slutten av forrige uke. Russland sa at de sier det samme til Hamas som kvartetten. Jeg tror at de gjorde det. Men Hamas kom fra møtet og sier det samme som de alltid har sagt: De vil ikke anerkjenne Israel. Osv. osv.
Jeg tror at også palestinerne flest har et dilemma. Skal de ha en regjering som vil forandre Hamas-politikken slik at de får økonomisk og politisk støtte fra de opplyste land? Eller vil de ha en regjering som ikke holder internasjonale avtaler, ikke vil forhandle med Israel, fortsette volden og gjennomføre iransk ekstrem ideologi som vil utslette Israel av kartet?
Vi trenger tålmodighet, tror jeg. Alle politikere trenger tid for å endre kurs. Men vi har ikke så mye tid å ta av. Så når Israel har en ny regjering, må vi få vite hvilken retning palestinerne går i.
Det internasjonale samfunnet har en svært viktig rolle å spille. Jeg hører noen i Norge som mener det godt. De sier det er noen moderate i Hamas, og lurer på hva Israel mener om det. Mitt svar er: «Dessverre, jeg er lei for det. Men jeg har ikke funnet slike moderate stemmer i Hamas.» Så lenge som Hamas ikke tar avstand fra vold, er det en terrorgruppe. Det betyr at de ikke kan støttes av det internasjonale samfunnet. Det ville være mot internasjonal lov.
Hamas må forstå at de har ansvaret for det palestinske folket. Hvis de vil ha støtte fra giverlandene, må de holde seg til internasjonale normer. Hvis både Iran og giverlandene støtter Hamas, har vi mistet en mulighet for å finne en seriøs partner i det palestinske området for en vei videre mot fredelig sameksistens. Det ville være det 21. århundrets tragedie.
Spørsmål og svar
Etter foredraget hadde vi en pause med servering og hyggelig prat rundt bordene. Så kom en spørsmålsrunde:
Hvorfor samler Israel inn skatter og avgifter for palestinerne?
Da det palestinske styret ble opprettet, ble det bestemt at samme hva palestinerne importerer, må det komme gjennom israelske havner, for palestinerne har ingen havn selv. Israelerne krever inn toll på det. Det ble også bestemt at inntektsskatten for palestinerne som arbeider i Israel – den gangen var det ca. 130.000 hver dag – skulle tilfalle det palestinske styret, og disse pengene skal palestinerne få den 1. hver måned.
Palestinske arbeidere i Israel får israelske sosiale goder. Men det får de som person, det palestinske styret får det ikke. Mellom Israel og de palestinske områdene er det ingen egentlig grense. Derfor er alt sammen ett tollområde. Det er ingen toll noen av veiene.
Til og med pengene for januar er overført til det palestinske styret. Men pengene for februar er frosset. Vi ønsker ikke at pengene skal gå til Hamas og finansiere det. Men vi ønsker heller ikke at det palestinske folket skal lide ondt. EU har samme problem. De tenker på å overføre penger via UNRWA, FNs flyktningeorganisasjon. Israel tenker på en annen måte. Palestinerne får strøm fra Israel, bare ett el-selskap i området. Israel har foreslått å opprette et kraftverk i Gaza, men det har ikke skjedd. Det samme gjelder gass og bensin. Israel overveier å betale strøm, gass og drivstoff av de pengene som er satt på konto. Det samme gjelder regninger for palestinske pasienter i israelske sykehus. Men situasjonen er vanskelig, som jeg har forklart.
En tilhører fortalte at mange av jødene som ble flyttet fra Gaza høsten 2005, fremdeles bor i hoteller, noen også i telt. Han sa også at oppholdet før de får en varig bosted, blir trukket fra erstatningen for det de mistet i Gaza. Han lurte på om de kunne stemme ved valget siden de ikke har fast bopel.
Ambassadøren svarte at hun ikke kjente til at noen bodde i telt, heller ikke enkelte av de andre opplysningene. Men hun var helt sikker på at alle får anledning til å stemme ved valget. Det får alle statsborgere, og de som sitter i fengsel.
Hvorfor gjorde Hamas det så bra ved valget?
Det er jo palestinerne som må svare på det, egentlig. Den første reaksjonen var at både de palestinske velgerne og Hamas selv virket overrasket. Hamas ventet et godt valg, men ikke 74 av 132 mandater. Israelerne tror ikke at alle som stemte på Hamas, støtter deres politikk mot Israel. For mange var det nok mer et protestvalg mot korrupsjonen i PA.
Hamas har også støttet befolkningen med penger og sosialt?
Det stemmer. Hamas er terrorister. Men de er også religiøse som er oppmerksom på den dårlige sosiale situasjonen. De har drevet sosialsentre, skoler, barnehager, de gjorde viktig sosialt arbeid siden 1980-tallet. Det gir også stemmer, selvsagt.
Hvordan går det med den norske importen fra Israel?
Et av de store norske importfirmaene av varer på Israel – høyteknologi, ikke mat – ringte en dag til den israelske ambassaden. De sa at importen har økt betydelig etter at SV tok til orde for boikott. – Det var to meningsmålinger her i Norge. Folk ble spurt om de ville boikotte varer fra Israel. Flertallet sa ikke i det hele tatt. Ca. 2/3 sa nei, 18 % sa ja, resten visste ikke. Jeg sa til en journalist at det var betryggende, men jeg ble ikke overrasket. Jeg hadde ikke forventet det annerledes.
Ambassadøren fikk spørsmål om hvordan israelerne ser på profet-tegningene og bråket rundt dem.
Svaret var at dette ikke har vært mye oppe i Israel. Det er nytt for Danmark og Norge, men det er noe Israel har levd med lenge. Israelerne er ikke overrasket i det hele tatt av den slags. Dessverre.
