Manfred Gerstenfeld er 70 år gammel og moderne ortodoks jøde. Han ble født i Wien, vokste opp i Amsterdam og flyttet til Israel fra Paris i 1968. Han har doktorgrad og andre grader i miljøstudier, kjemi, økonomi og pedagogikk. Han har skrevet 12 bøker, hundrevis av artikler – og dessuten vært forretningsrådgiver for ledende bedrifter.
Han er styreleder på JPCA (Jerusalem Center for Public Affair). Vi i MIFF kjenner til denne institusjonen blant annet fordi vi en rekke ganger har hatt besøk av en av forskerne der, Justus Weiner. Denne artikkelen bygger på et intervju Ruthie Blum (reporter i Jerusalem Post) hadde med Gerstenfeld 12. desember 2007, men jeg har også lagt inn eget stoff (bl. a. eksempler på Gerstenfelds punkter).
Gerstenfeld og JPCA har nettopp utgitt Academics against Israel and the Jews.
«Humanitær rasisme»
Fascister og nazister mener at noen folkeslag er bedre enn andre, og at de overlegne folkene bør dominere de underlegne. En slik tankegang ligger blant annet bak kolonialismen. Det er liten uenighet nå om at dette er galt.
Men en speilvending av dette er fremdeles meget utbredt i akademiske, journalistiske og politiske kretser, særlig på venstresiden. Den går ut på at bare hvite kan holdes ansvarlige for sine gjerninger. Ikke-hvite kan bare være ofre uten ansvar.
Det blir ikke sagt rett ut, naturligvis. Men hele medieverden er preget av dette, det ligger som en uuttalt forutsetning under dekningen. Når for eksempel kristne [og før det jødene] blir drevet ut av store deler av det arabiske området, er det ingen som har ansvar for det eller skal straffes, og det rapporteres nesten ikke. Det er slikt som bare skjer blant «fargede». [Noe lignende gjelder en rekke andre konflikter, til dels meget blodige, blant annet på det afrikanske kontinentet: De har liten interesse, det er liten moralsk forargelse.]
Jødene i Israel rammes av dette, fordi de anses som «hvite» som har skyld og ansvar, mens araberne er ikke-hvite som per definisjon er ofre og som knapt kan gjøre noe galt som ikke skal forklares og unnskyldes.
Hvis du sier til en av disse venstreorienterte at han er rasist, blir han fornærmet. Men denne holdningen er i virkeligheten ikke mindre rasistisk enn andre holdninger som går ut på at hvite er overlegne. Fratar man hele folkegrupper det moralske ansvaret, gjør man dem til «undermennesker».
Historisk jødehat
Det har historisk vært tre typer jødehat:
a) Religiøst jødehat. Først var det et kristent jødehat. Men nå er det overskygget av muslimsk antisemittisme.
b) Nasjonalistisk-etnisk og rasistisk antisemittisme. Dette kulminerte med Holocaust. [Et slikt «ytre-høyre-jødehat» er ikke så viktig på universitetene.]
c) Anti-israelisme, der jødenes eneste stat blir annerledes behandlet enn andre stater. Israelerne blir for eksempel kalt «dagens nazister», de blir boikottet for ting som ikke fører til noen konkret reaksjon mot andre, nyhetsbildet fra Israel blir langt mer negativt enn overfor tilsvarende fenomener i andre land, osv. En viktig bakgrunn for denne holdningen er «den humanitære rasismen».
Tre faser
Hver av de historiske typene som nevnt like foran her, har tre faser:
1) Demonisering: Jødene framstilles som verre enn andre og mindre verd enn andre. Det bygger opp jødehatet. Mediebildet i forhold til Israel er allerede nevnt. Tradisjonelt har det gått på at jødene slakter kristne barn og bruker deres blod i påskebrødet, og ikke minst på at det finnes en slags hemmelig jødisk verdensorganisasjon som styrer det meste her i verden.
2) Eksklusjon: Et eksempel på eksklusjon er boikott, som står på agendaen mange steder nå i forhold til Israel. Historisk ble jødene for eksempel utestengt fra mange yrker og måtte bo i ghettoer.
3) Fordrivelse eller ødeleggelse. Det er mange historiske eksempler på at jødene ble fordrevet fra byer og land og på at mange jøder ble drept. Nå er det et mål for islamister som Hamas og den iranske presidenten å ødelegge Israel og/eller drive jødene ut derfra.
Venstreorientert
I mange europeiske land er det slik at dersom man er akademiker og ikke venstreorientert, er man en outsider. Det gjelder særlig i «de myke vitenskapene». Disse intellektuelle lever i en drømmeverden som ikke har noe med den virkelige verden å gjøre, mener Gerstenfeld. Deres lønninger er i stor grad betalt av skattebetalerne.
1968-generasjonen ønsket å erobre verden. Men det ble det ikke noe utav det. Så flyktet de inn i akademia. Der kan de mislykkede folkene støtte, rose og beskytte hverandre. Og de kan ansette hverandre. Mange steder blir folk med andre synspunkter ikke ansatt, særlig ikke innenfor Midtøsten-feltet.
Hvis de blir angrepet, forsvarer de seg med at de må ha «akademisk frihet». Brysomme kritikere blir beskyldt for å bruke «McCarthy-metoder». (Det er selvsagt helt feil. McCarthy hadde en statsmakt i ryggen. Kritikere av venstresidens metoder, inkludert Israel-venner, har ikke noen slik makt.)
I stedet for å fremme varierte ideer og kunnskap, arbeider mange av dem for å fremme en ideologi.
Den akademiske verden består av et forholdsvis lite antall av disse ideologene og humanitære rasistene, og et stort antall mennesker som er politisk nokså likegyldige, mener Gerstenfeld. Slik er det i Israel også. En liten, høyrøstet, anti-israelsk gruppe preger betydelige deler av det akademiske livet i Israel. Israelske jøder som er anti-israelske.
Indoktrineringen av ungdommen begynner ofte for alvor i den videregående skolen og fortsetter på universitetene. Det blir sjelden tatt opp. Vi har lett for å betrakte indoktrineringen som isolerte hendelser. Men det er en del av en strukturert antisemittisme som mer og mer gjennomtrenger samfunnet.
Ikke håpløst
Gerstenfeld mener likevel at situasjonen ikke er håpløs. Men Israels venner må samarbeide bedre. Som det er nå, kjemper hver enkelt Israel-venn blant studentene isolert, på egenhånd. Vi må være klar over at det dreier seg om strukturert jødehat, og bekjempe det organisert.
