Slik forteller tidligere Mossad-sjef Meir Dagan historien, og tidligere forsvarssjef Gabi Ashekanazi gir samme versjon i «private samtaler». Med hjelp fra tidligere Shin Bet-sjef Yuval Diskin, tidligere etterretningssjef Amos Yadlin og president Shimon Peres skal de to topplederne, som forlot sine stillinger i vinter, ha forhindret statsminister Benjamin Netanyahu i å sende Israels luftstyrker mot Irans atomanlegg. Et slikt angrep ville ha resultert i en regional krig, med tusener av raketter mot Tel Aviv, økonomisk lammelse og krise i forholdet til USA, argumenterer Dagan og Ashkenazi.
Prøver å pynte på svikt
Men det er en annen versjon, som ikke er mindre overbevisende, skriver journalist Aluf Benn i Ha’aretz 29. juni. «Forsvaret klarte ikke å oppfylle instruksene fra den politiske ledelsen, og mislyktes. Nå presenterer de sin mislykkethet som om de har vist ansvarlig oppførsel på en nasjonalt nivå.»
Allerede da Benjamin Netanyahu ble statsminister første gang i 1996, hadde han pekt ut global jihad som Israels største trussel generelt, og Irans regime og deres atomprogram spesielt. Da Netanyahu satte seg i statsministerstolen for andre gang våren 2009, stod stans av Irans atomprogram øverst på prioriteringslisten.
Forgjengerne, Ariel Sharon og Ehud Olmert, brukte en kombinasjon av diplomati og hemmelige operasjoner som virkemidler mot iranerne, men gjorde ikke tilstrekkelige forberedelser til en militær operasjon, selv om Iran hadde mindre mulighet til å ramme Israel i deres perioder, påpeker Benn.
Ville skape reelt press
Netanyahu, støttet av sin forsvarsminister Ehud Barak, gjorde det tidlig klart at Israel måtte forberede seg på et militært angrep. Dersom diplomatisk press, tekniske problemer eller internasjonale sanksjoner ikke ville stanse iranerne, måtte det militære alternativet være klart. Netanyahu forklarte også mange ganger offentlig at de andre presstiltakene bare ville ha ønsket virkning dersom trusselen om et militært angrep lå bak. Fienden måtte være klar over at Israel var villig, og i stand til, å bruke alle kort på hånden. Ashkenazis og Dagans oppgave var å gi regjeringen alle kortene.
Netanyahu og Barak hadde tre mål, forklarer Benn.
1. De håpet at et stadig sterkere Israel ville få USA til å gripe inn mot Iran. Dette er fortsatt det alternativet lederne foretrekker.
2. De ønsket å styrke det strategiske forholdet til Washington, og sikre at president Barack Obama ville styrke Israels avskrekningsevne. Dette målet ble nådd, mener Benn.
3. De ville være klare til en uavhengig israelsk militæraksjon, dersom det internasjonale samfunnet skuffet, og Israel måtte velge mellom «den iranske bomben eller å bombe Iran».
– Denne politikken ble støttet i regjeringen, ble fulgt opp med finansiering og instrukser til planlegging, men ble ikke satt ut i handling, skriver Benn.
Overprøvde politikerne
Journalisten legger ansvaret hos Ashekanazi, Dagan og deres venner. De mente Netanyahu og Barak så overfladisk på saken, og de fryktet at offiserene, og ikke politikerne, ville måtte ta ansvaret for en feilslått krig.
– De startet en blokkeringsaksjon, ikke mot Iran, men mot sine overordnede. De påpekte at å bygge kapasitet mot Iran ville skade andre oppgaver som ikke var mindre viktige, og de dro ut vinnerargumentet: Å angripe Iran vil føre til en regional krig som IDF vil ha problemer med å vinne. Den som vil bombe Iran må først forberede seg på dagen derpå. Netanyahu og Barak unnvek slike diskusjoner, de ville bare ha muligheten [som en trussel og pressmiddel], ikke krigen, skriver Benn.
Netanyahu og Barak mener Ashkenazi sviktet sin oppgave. Han ble bedt om å forberede et militært alternativ, men i stedet forberedte han unnskyldninger.
Denne grunnleggende uenigheten ligger bak mye av uroen som var knyttet til utnevningen av ny forsvarssjef, mener Benn.
Misbrukte sin makt
Caroline Glick, redaktør i Jerusalem Post, deler denne oppfatningen. Hun mener en gruppe høytstående tjenestemenn misbrukte sin makt til å hindre regjeringen i å utnevne Yoav Galant til ny forsvarssjef. Da Netanyahu og Barak møtte motstand fra Dagan og Ashkenazi i Iran-spørsmålet, bestemte de seg for å vente til deres åremålsstillinger gikk ut i vinter. De håpet Galant ville være mer lojal overfor regjeringens instrukser enn Ashkenazi, men Galants utnevnelse måtte trekkes tilbake da riksadvokat Yehuda Weinstein nektet å forsvare hans utnevnelse overfor høyesterett. En miljøverngruppe, som ifølge Glick har ukjent fra tidligere, klaget på Galants utnevnelse, fordi han tidligere hadde tatt i bruk statlig eiendom i tilknytning til sitt private hjem i moshav Amikam.
Netanyahu og Barak ble nødt til å utnevne Benny Gantz i stedet. Gantz var favoritten til Ashkenazi og hans støttespillere i generalstaben.
Men Dagan frykter kanskje at Gantz ikke vil stagge Netanyahu og Barak, spekulerer Glick. Hun tror kanskje det er årsaken til at han har gått så klart ut med kritikk av regjeringsledelsen. «Dagans klare mål var å svekke et israelsk militærangrep mot Iran som alternativ,» skriver Glick.
– Nå tvinner Israel tommeltotter, et utslått USA trekker seg ut av Irak og Iran trapper opp sin anrikning av uran og økonomien deres vokser til tross for sanksjonene, avslutter Benn.
– Vår største utfordring er å stå opp mot de ikke-valgte tjenestemennene som har tatt på seg å bringe seierens sak i vanry, dyrke svakhet og ødelegge vår følelse for nasjonal hensikt, avslutter Glick i sin kommentarartikkel fra 5. juli.
