Etter andre verdenskrig har det vært to motstridende trender i Europa. På den ene siden har det vært store befolkningsutvekslinger for å skape nasjonalstater som er mest mulig homogene. På den annen side er det gjennomført tiltak for å skape et forent Europa og bygge ned grenser, påpeker journalisten Ben-Dror Yemini i en ny artikkel i den israelske storavisen Yedioth Aharonoth.
Titalls millioner av europeere ble tvunget til å flykte før og under andre verdenskrig, og mer enn 20 millioner mennesker måtte flykte i de fem første årene etter krigens slutt. «Det vil ikke lenger være blanding av befolkninger som skaper endeløse problemer,» sa Storbritannias statsminister Winston Churchill mot slutten av krigen. Han var positiv til befolkningsutvekslinger. Det var også en løsning som nordmannen Fridtjof Nansen ble belønnet med Nobels fredspris i 1922 for å få i stand.
I første halvdel av 1900-tallet var det befolkningsutveklinger som var retningen på flyttestrømmene i Europa – mer homogene stater ble skapt og større konsentrasjon av ulike nasjonale grupper. 12-14 millioner etniske tyskere som ble jaget ut av Øst-Europa til Tyskland er bare ett av svært mange eksempler.
Forening?
De siste 60 årene har tanken om et samlet Europa materialisert seg i EU, Schengen-samarbeidet, felles valuta og andre prosjekter. Nasjonaltanken har vært på vikende front til fordel for multinasjonale idéer og åpne porter for immigrasjon. Når dette har fungert i Europa, tenker noen, hvorfor kan det ikke fungere mellom Egypt, Jordan, Syria, Libanon og Israel? Og om ikke med de arabiske nabostatene, så burde vel i hvert fall israelere og palestinere kunne bo sammen i en énstatsløsning?
Yemini påpeker at økonomisk samarbeid og passfrihet på kontinentet ikke har fjernet europeeres tilknytning til nasjonalitet eller vekten de legger på selvbestemmelse og identitet.
Selv om det ikke ble et flertall for løsrivelse i folkeavstemningen i Skottland, viser valgresultatet at nasjonale følelser er på frammarsj, og ikke har forsvunnet til tross for flere hundre år i forening under Storbritannia. Catalonia vil ha løsrivelse fra Spania, og det er separatiststemmer fra flere andre europeiske land, Italia og Belgia er bare to eksempler.
Et demokratisk og multietnisk Jugoslavia kunne passet godt inn i EU-systemet, men ble i stedet splittet i syv nasjonale enheter basert på hvem som hadde etnisk majoritet. Splittelsen skjedde med stor grad av vold, Tsjekkoslovakia ble delt i to på fredelig vis. Også Sovjetunionen gikk i oppløsning.
Yemini forteller at det var en befolkningsutveksling på 1,4 millioner mennesker mellom Ukraina og Polen etter andre verdenskrig. «Det er ikke hyggelig, men det har vært rolig der siden.» Øst i Ukraina var det ikke noen tilsvarende befolkningsutveksling, og resultatet er opprør og krav om uavhengighet. «En gjest fra en annen planet ville ikke kunne forstå hva som virkelig er forskjellen mellom ukrainere og russere. Men det er en forskjell, og de blør for den,» skriver Yemini.
Advarer mot énstatsløsning
Journalisten mener Midtøsten bør lære av det som har skjedd i Europa. Til tross for betydelige kulturelle og religiøse fellesnevnere er ønsket om selvbestemmelse for nasjonale grupper igjen på frammarsj i Europa. I Midtøsten er det enda verre. Syria og Irak er i oppløsning, og ingen tilbyr de ulike etniske og religiøse gruppene noen folkeavstemning. Sunnier er i dyp konflikt med sjiaer, kurderne kan ikke leve sammen med arabere.
– Til tross for alt dette er det folk på høyre- og venstresiden [i Israel] som vil forsøke å tvinge en stor jødisk-arabisk stat på oss. Det virker ikke på det forente kontinentet. Og det vil definitivt ikke virke i det splittede Midtøsten, avslutter Yemini.
Argumentet som Yemini bruker er ett av flere som får flertallet av jøder i Israel til å ønske seg to stater for to folk.
